Det er mye snakk om hvilke ord som er lov og ikke lov å bruke. Minst like viktig er det å se på de orda som faktisk blir brukt, hvordan de blir brukt, og hvordan det påvirker måten vi snakker og tenker på (og dermed også hva vi gjør).

Noen ord blir for eksempel gjentatt så ofte når vi snakker om visse grupper, at vi til slutt tenker at koblingen mellom dem er noe helt naturlig, nærmest noe gudegitt som alltid har vært sant og alltid kommer til å fortsette å være det.

Ett av flere sånne ord er: verdiskaping.

For er det virkelig sant at det bare er noen få, rike mennesker (unnskyld uttrykket!) som skaper verdiene i Norge?

Stemmer det faktisk at når noen truer med å flytte fra landet for å slippe å betale den skatten de skylder fellesskapet, så er det rimelig at demokratiet vårt rett og slett gjør et unntak og heller lar de mest pengesterke få viljen sin, fordi det tross alt er de som er jobbskaperne (mens andre bare er lønnsmottagere)?

Bør vi heie på disse menneskene hver eneste dag som om de var idrettstjerner, som noen har tatt til orde for?

Og når Asker Frps gruppeleder står på Nrk’s «Debatten» og gjentatte ganger nevner at hun er redd for å miste «de kloke hodene» hvis ikke det etableres et lokalt skatteparadis i kommunen, bør vi da akseptere fortellingen om at de mest velbemidlede blant oss også er de klokeste, mest oppfinnsomme og hardest arbeidende?

Svaret på alle disse spørsmålene er nei.

Verdier skapes av helt vanlige arbeidsfolk, og de fortjener en større del av kaka i en tid der forskjellene igjen øker drastisk i Norge.

Uten arbeidsfolks hoder, hender, innsats og arbeidskraft (i tillegg til felleseid infrastruktur og naturressurser), ville det vært umulig for andre å bli milliardærer her i landet.

Vi er så vant til å tenke at noen bare er arbeidstakere, som aller nådigst får jobben i gave fra en arbeidsgiver, at vi fort glemmer at det er den ene, langt større gruppa som tross alt selger arbeidskraften sin til den andre.

I tillegg til dette, hvis flotte ord som «langsiktighet» og «bærekraft» ikke bare skal bli tomme fraser som vi bruker for å føle at vi er viktige, så er det også en annen type verdi som hele tida må vektlegges, en verdi som ikke er like lett å telle, men som er desto mer fundamental: menneskeverdet.

Da gjelder det å ta vare på, respektere og sette pris på de folka som ikke har tenkt å stikke av med det første, også de blant oss som er for sjuke eller gamle til å jobbe, og de som blir skvist ut av et stadig trangere arbeidsliv som ikke har plass til dem.

Her på Hamar er det en visjon om å være «Innlandets urbane hjerte».

Da er det jo innlysende at vi må satse på alle folka som bor her, og ikke bare pynte på fasaden, dersom vi da ikke har tenkt å skifte slagord til «Innlandets kosmetiske inngrep».

Folk som jobber i skole, barnehage, helse og omsorg (og alle de menneskene som de tar vare på hver eneste dag) trenger for eksempel skikkelige rammer å forholde seg til.

På arbeidernes kampdag 1. mai (og alle andre dager) skal vi heie på butikkansatte, rørleggere, bilmekanikerlærlinger, renholdere, kunstnere, elektrikere, bibliotekarer og industriarbeidere, på besteforeldre som passer og kjører, på rørleggere som får liv i varmepumpa vår igjen når det er 25 minus ute, på barnehageansatte som bøyer seg ned og løfter ungene våre opp når de har falt og slått seg, og på alle andre som jobber «for vårt samfunns hjem».

Det passer å sitere Ingvar Hovlands tekst til sangen «Hyllest»:

Noen har skapt for oss et land
Hvor en vanlig arbeidsmann
Kjenner sin rett og sin valør
Så æres den som bør

Det er mor på åker
Far på anlegg
Vanlig kvinne, vanlig mann
Som har gitt oss livet
Gitt oss vår barndom
Bygget oss et land

Gratulerer med dagen!