Det kan komme mye godt ut av en krise. Spør lag som har rykket ned en divisjon etter flere års sviktende formkurve. Eller folk som har møtt veggen, og så klart å snu på destruktive spiraler for å bygge seg litt bedre rom for seg selv og de rundt som bryr seg om en.

Men det krever mot – og vilje til å endre.

Hamar Ap kunne ikke tillate seg å unngå K-ordet, da de tirsdag møttes for å evaluere valget. Det var elendig, og de fleste på talerstolen hadde erkjent det, selv om de pekte på vidt forskjellige forklaringer på hvordan de gjorde historiens dårligste valg. Selv om det i prosentpoeng minnet svakt om forrige, heller ikke gode, valg, var resultatet i virkeligheten 37,9 prosent lavere enn sist.

I landet som helhet gikk Ap tilbake med kritiske 13 prosent. Mens i Hamar var krisen nesten tre ganger verre.

Tallene medlemmene fikk presentert, utdypet at dette ikke burde kommet som noen overraskelse på Hamar Ap. Det skyldtes ikke kun valgkampen, eller bare en «Behrens-effekt». Nedgangen i oppslutning strekker seg over tid, og skiller Hamar Ap markant fra partilagene både i kommunene rundt, og i fylket.

Det må likevel ha gjort vondt for den harde kjernen på rett under femti stykker å se at hele 30 prosent av hamarsingene som stemte Ap ved forrige valg, så sent som i januar ikke visste hva de ville stemme – og så droppet partiet, til fordel for et hvilket som helst annet parti – eller sofaen. Brydde de seg ikke?

Eller brydde ikke Hamar Ap seg nok om dem?

«Hvorfor interesserer vi oss ikke for hverdagen til folk? Hvis eldreomsorg var vår viktigste sak, hvorfor kom det ikke noe svar til Vigdis Solberg, som sto frem i HA med hvordan faren hennes hadde det på Finsalsenteret? Når ungdommer blir banket opp ved CC, er ikke spørsmålet om vi skal ha mer politi. Spørsmålet er hvordan vi kom dit, og hva vi skal gjøre for å komme ut av det?»

Hans Kolstad var som vanlig ikke redd for å ta av silkehanskene og sette fingeren i såret. Eller sårene: Folk som står i matkø eller lever med trusler om tvangssalg, stoler verken på staten eller skandalebefengte styringspartier.

Fylkessekretær Bjørn Jarle Røberg-Larsen viste fram en sammenligning av hvilke budskap Ap-lagene i Innlandet nådde ut med digitalt før valget. Flere var spisset mot konkrete saker, og mot målgrupper i etableringsfasen. Mens Elverum-velgerne fikk sykehuskamp og løfter om fortsatt fødetilbud og akuttmedisin, fikk Lillehammer–velgerne forsikring om billigere barnehage og SFO. I Stange lovte Ap trygg oppvekst for barn og unge.

Hamar Ap manglet eierskap til egne saker, og nådde ut til færre, påpekte Røberg-Larsen.

Kolstads resept er å rekruttere minst 200 medlemmer, for å få 15–20 nye navn på lista til neste kommunevalg. Å åpne opp, ta dem imot og spør hvilke utfordringer de står i. Og hvordan vi skal løse dem.

Til neste valg er det 1.400 dager med hardt arbeid, som han sa.

Dette er innsikt flere enn disse femti lagsmedlemmene må ta innover seg. For en del helt sentrale folk glimret beklageligvis med sitt fravær.

En kamplysten Anne Engli Støldal prøvde å berolige forsamlingen med at AUF faktisk var flere enn henne – men at de heller møttes til pizza kvelden før enn på medlemsmøte i kommunestyresalen. Det var et etterlengtet og viktig signal. Men her må det gjensidig forståelse til, skal man mobilisere denne sårt tiltrengte ressursen.

«Ellers blir vi mer irrelevante for hvert år som går. Det krever politikk og fokus på det som er viktig for unge folk. Og en partikultur som inviterer unge. Noen som har vært med lenge, må vurdere å sleppe taket litt», som Jo Egil Farre Sandnes sa i sitt innlegg.

Noen som har vært med lenge, svarte med å sable ned hans oppgjør etter valget, nokså knallhardt.

Fra fagbevegelsen og LO stilte ingen. Vi håper det jobbes aktivt med å innhente evaluering og innspill også denne delen av Aps tradisjonelle grunnfjell.

Men heller ikke Hamar Aps egne stortings- og regjeringsstørrelser var å se. Både Anne-Lise Bakken og Anette Trettebergstuen bør følge den kommende selvransakelsen åpent og ærlig, og gi det som venter av erkjennelser tyngde og oppmerksomhet.

Møtet var vondt, grundig og godt. Det sto ikke på kriseforståelsen blant de frammøtte.

Men utvalget som skal peke retning videre må tørre å være bredere sammensatt, skal opprykket sikres.