BONDE: En tidlig førjulsmorgen får en tid til noen refleksjoner på vei ut i fjøset.
Et teppe av rim har lagt seg over landskapet, og alt som vokser og gror har trykket på pauseknappen. Vi som driver landbruk lever tett på naturen, og følger årstidenes gang. Godt å vite at avlinga er sikra, det er nok fôr til dyra gjennom vinteren. Slik står vi bønder i en tusenårig tradisjon, sjøl om teknologien utvikler seg rundt oss, og vi endrer oss med den. Som bonde vet du at du er underlagt krefter utenfor deg sjøl – vær og vind, nedbør, dyras luner, smitte og sjukdom. Gjennom all slags forhold forvalter vi matjord og husdyr, og ansvaret for å produsere menneskeføde fra det jorda kan gi.
Snudd på hodet
I løpet av dette året kan en føle at verden har blitt snudd på hodet. Et virus styrer det meste rundt oss, og sjøl om det ikke er like dødelig som annen pest, ser vi enorme dødstall kloden rundt. Vestens levesett har utvikla seg med høyt forbruk og reiser verden rundt. Nå endres perspektivene. Det å sikre at vi kan fylle primærbehovene blir viktig: Mat på bordet og det å få treffe sine kjære igjen. Fellesskap og tillit betyr mer enn noen gang. Bøndene gjør jobben. Vi sørger for maten på bordet. I vår satte vi ansvaret for dette over egen vinning, og gikk inn i forenklede jordbruksforhandlinger. I en uoversiktlig situasjon for landet, valgte vi å gi fra oss muligheten til brudd, og mente demonstrasjoner for egne inntektsvilkår ville være uansvarlig. Fokuset var på å holde hjula i gang, holde oss friske og sørge for skikkelig våronn. Vi hadde tillit til at eventuelle problemer vi ville møte, ville myndighetene bøte på. Vi hørte om folk som valgte å sette poteter for første gang for å sikre matforsyning for folk.
Matregion nummer en
I Innlandet kan vi produsere det meste. Vi er Matregion nummer 1. Vi kan brødfø mange flere personer. Vi kan fylle tallerkenen med deilig norskprodusert julemat. Husk bare at vår produksjon er langsiktig, og en kort vekstsesong og et høyt kostnadsnivå gjør at vi må ha en ekstra beskyttelse i form av toll og vi må kunne balansere markedet. Slik det er nå spiser grensehandelen og importen av vårt marked. Importen tar 20 prosent av dagens norske osteproduksjon og 10 prosent av all melkeproduksjon.
Norge har forpliktet seg gjennom internasjonale avtaler å importere en mengde varer vi helt klart kunne klart å produsere selv. Tidligere i år lot vi oss sjokkere over utstrakt import av poteter – midt i innhøstinga! Nå er vi nervøse for om regjeringen kan finne på å bytte landbruksvarer mot fisk i de pågående Brexit-forhandlingene – på tross av at om flere næringsministre etter tur har bedyret at det ikke er noen kobling der. Landbruk skal ikke ofres for fisk! Vi er også veldig bekymra for om regjeringen ser bort fra vår inngåtte klimaavtale, og likevel foreslår kjøttkutt som klimatiltak – i et land der vi kun kan produsere gras på to tredjedeler av jordbruksarealet vårt! Våre politikere i Innlandet fra Ap, H og Sp har virkelig forstått det, og sendt en glimrende høringsuttale på Klimakur 2030.
Dropp kjøttkutt
En plutselig korona-stenging av grensa har vi ikke muligheter til å ta høyde for. Men det gir oss en nyttig påminnelse om at beredskapen ligger i langsiktig produksjon og utnyttelse av ressursene våre. Vi ønsker selvsagt at alle som vil skal få nyte gode rene norske varer til julemiddagen og pynte hjemmene sine med norske julestjerner og norske juletrær. Da trenger også landbruket en førjulegave fra regjeringa: Dropp kjøttkutt i klimameldinga og la ikke Brexit-forhandlingene bidra til en ytterligere reduksjon av markedet. Da kan vi fortsette med den daglige dont i fjøs og stall, og planlegge neste års vekstsesong i hver i krok av Innlandet.
Når julefreden senker seg, kan vi puste på ei stund, og glede oss over juletreet og deilig norsk julemat.
Da trenger også landbruket en førjulegave fra regjeringa: Dropp kjøttkutt i klimameldinga og la ikke Brexit-forhandlingene bidra til en ytterligere reduksjon av markedet.
Elisabeth Gjems, leder i Hedmark Bondelag