I kjølvannet av andre verdenskrig var Norge en økonomisk ruin.
Den kritiske tilstanden krevde sterke politiske grep, og et folk forent av ideen om å skulle gjenoppbygge landet. Arbeiderbevegelsen, med Arbeiderpartiet i spissen, tok fatt på oppgaven med det vi i dag kan kalle åpenbar suksess.
Arbeiderbevegelsens suksess resulterte i en velferdsstat i verdensklasse, og med hjelp av et par slanter oljepenger har vi i dag mulighet til å takle de økonomiske problemene som følger med koronapandemien. Men det er ikke bare oljen i seg selv vi har å takke, men også god arbeiderpolitikk. Opprettelsen av oljefondet, som det var bred politisk enighet om, har ført til at vi i dag har en likviditet uten sidestykke i møte med koronapandemien, men suksessen til oljefondet var avhengig av at vi hadde penger å investere i utgangspunktet.
Langsiktige inntekter
Da forløperen til Statoil ble opprettet, også med bred politisk enighet, la vi grunnlaget for langsiktige inntekter som skulle komme folket til gode gjennom statlig eierskap. Nettopp den ideen, om at folket i fellesskap har krav på og skal eie naturressurser og nyte godene av dem, stammer fra sosialdemokratisk tankegang.
LES OGSÅ: Levende demokrati – sterk fagbevegelse
Over på en dystrere note er suksesshistorien til velferdsstaten og det sosialdemokratiske prosjektet i Norge basert på ødeleggelse av planeten. Økonomien vår er basert på giftproduksjon, og det er oss selv vi dreper. Problemet er at de kraftige politiske grepene døde idet suksessen ble realisert. Etter oljesuksessen virker det ikke som det har vært noe behov for å opprette nye, fremtidsrettede industrier i stor skala. Dette er derimot et absolutt behov, og noe vi burde tenkt på for langt over et tiår siden.
Nye økonomiske bein
Oljen kan ikke livnære oss for alltid, og vi trenger nye økonomiske bein å stå på. Norge trenger en massiv investering i bærekraftig teknologi, slik at vi kan komme ut av oljealderen i en gunstig posisjon. Oljeindustrien er ikke bare problematisk for klimaet, men også Norges økonomiske fremtid.
LES OGSÅ: Hvordan skal verden se ut når dette er over?
I det forrige århundre var arbeiderbevegelsen forkjemper for de store samfunnsmessige endringene. Kvinnebevegelsen og fredsbevegelser fant sitt hjem hos arbeiderbevegelsen, men hva med denne generasjonens folkebevegelse? Klimabevegelsen er i både størrelse og betydning noe verden nærmest aldri har sett maken til, og de føler seg ikke hjemme hos arbeiderbevegelsen. Dersom arbeiderbevegelsen, da særlig Arbeiderpartiet, skal komme ut av det 21. århundre med æren i behold, er vi nødt til å ta langt mer drastiske grep for å stoppe klimaendringene.
Arbeiderpartiet bør se til ungdomsorganisasjonen sin i klimaspørsmålet, og bli med i kampen for en bærekraftig verden.