SYKEHUS: HA etterlyser i sin leder den 14/12 «fornuftige» perspektiver i spørsmålet om sykehuslokalisering i Innlandet.
Jeg går ut fra at lederen er forfattet av redaktøren.
Den er velskrevet og poengtert, men den overser en viktig faktor.
Redaktør Strøm er ganske ny i jobben og kan derfor unnskyldes for ikke å ha fanget opp de gjeldende «perspektivene» (les: kraftlinjene) som styrer det vesentligste av beslutningstagningen i vårt forvokste fylke.
La meg derfor formulere det underliggende premisset for all debatt som gjelder industrietablering, utbygging og lokalisering omkring Mjøsa, ut over de flate bygder, oppover våre dalfører, og det på klingende hedmarksk:
«Såmma hå de’ kjæm hen, bære de’ itte skjer på Hamar!».
Slik er det bare
Ingen ansvarlig politiker eller annen beslutningstager vil selvsagt vedkjenne seg en så fordomsfull (og fullstendig irrelevant og dilettantisk) innstilling i saker som angår den store allmenheten i bygd og by.
Men vi som har fartstid her i byen og distriktet kan bare nikke gjenkjennende og konstatere nok en gang at slik er det bare.
By mot land. Sentrum mot periferi er en konflikt med lang tradisjon i Norge. Med Senterpartiets frammarsj og Slagsvold Vedums livlige retorikk har denne motsetningen blitt dagsaktuell.
Anvendt på lokale forhold mister den noe av sin ideologiske slagkraft, den blir personifisert, preget av lokalsjåvinisme, spisset mot konkrete tiltak, initiativer og kreftene bak dem, politiske partier, interessegrupper og enkeltpersoner.
«Du ska’kke komma her og komma her», som det så treffende ble formulert av Øystein Sunde. Ikke minst lokalpolitikere føler presset og frasier seg gjenvalg i fleng.
Lyrikeren Tor Jonsson var den første som satte ord på dette ødeleggende sosial-psykologiske fenomenet. Han kalte det «Bygdedyret».
Født og oppvokst i Lom i Gudbrandsdalen, med litt «annerledes» livsstil og ambisjoner ut over det som var forventet av en husmannssønn, ble møtet med Bygdedyret bestemmende for hans liv.
De lange blikkene, de små spottende replikkene, den kalde skulderen som møtte ham overalt, jaget ham til slutt ut av hjembygda. Han tok sitt eget liv som trettifemåring etter å ha gitt ut en beskjeden samling diktbøker og essays som likevel er blitt stående i litteraturhistorien.
Har så dette noe med lokaliseringsdebatten for sentralsykehus i Innlandet å gjøre?
Tanken slo meg da jeg tygget meg igjennom innstillingen til sykehusstruktur i vårt fylke som nylig ble offentliggjort. Den blir neppe stående i litteraturhistorien, derimot er den et godt eksempel på Bygdedyrets innflytelse på tiårets viktigste nyetablering i vårt distrikt.
Man havnet altså på et forslag om lokalisering i Brumunddal. Etter flere års utmattende diskusjon, full av usaklighet, profesjonskrangel og vikarierende motiver, var dette ikke uventet.
Den grundige samfunnsanalysen fra COWI-selskapet, ett av dokumentene som ligger til grunn for utvalgets konklusjon, er derimot overraskende lesning.
Der roses Hamar nærmest opp i skyene, både som det tyngste bysentrum i Innlandet, med størst tilflytning og driv i utviklingen mot en «urban by (med) mange kultur- og serveringstilbud, flest innbyggere, flest jobbmuligheter og kortest vei til Oslo».
Som om dette ikke var nok, slås det fast at «Hamar vil kunne ta det vekstpotensialet som et nytt Mjøssykehus kan generere … Det største rekrutteringsgrunnlaget vil ligge i Hamarregionen».
Knut Faldbakken
I oversikten over pendleravstand og -tid både for ansatte og pasienter kommer også Hamar gunstigst ut med størst besparelser for flest, og ikke minst for miljøet.
Videre vil minst halvparten av de sykehusansatte bli «byttet ut» med en yngre generasjon innen tjue år. Det er overveiende sannsynlig at disse vil befinne seg, eller søke seg til Hamar, slår analysen fast.
Hvorfor Brumunddal?
Etter dette skulle man tro at konklusjonen på sykehusplasseringen var klokkeklar. Men. Utvalget innstiller på Brumunddal. Hvorfor? Det virker jo som et av de viktigste lokkemidlene er «nærheten til Hamar».
Flyttingen sørover fra villmarken omkring Mjøsbrua har ligget i kortene en stund. Det var vel heller aldri noe annet enn det minst dårlige alternativet. Men utvalget har ikke turt å ta skrittet helt fram til Åkersvika, det ville være å tirre Bygdedyret utålelig.
Best å holde seg på noenlunde trygg avstand fra Hamar, «Det Onde Sted», slik byen oppfattes i vår periferi der kaldfliren trumfer fornuftige argumenter.
Fylkesordføreren glemmer
Jeg ser at selv Brumunddal faktisk er et steg over grensen for Bygdedyret, i for eksempel fylkesordfører Even A. Hagens skikkelse.
Han er fra Otta i Gudbrandsdalen og ikke fornøyd med at både Gjøvik og Lillehammer får beholde sine sykehus.
Om mjøsbruprosjektet havarerer, vil det være «det største tilbakeslaget som kan ramme Innlandet» (sitat Opland Arbeiderblad). Et øyeblikk må han ha glemt at han faktisk er valgt til ordfører for hele Innlandsfylket.
Han kunne jo sende en tanke til innlandshovedstaden som står i ferd med å miste begge sine velfungerende sykehus. I Bygdedyrets begrepsverden er det vel bare til pass. Sammen med en bortimot krakilsk Gjøvik-ordfører maner han til omkamp.
Om disse får viljen sin, får vi tre fullverdige sykehus plassert langs en strekning på mindre enn fire mil, og Bygdedyret gliser fornøyd: alle ambisjoner og behov på østsiden av Mjøsa blir skrinlagt i overskuelig framtid.
Ikke ved Mjøsbrua
Men det er ikke ved Mjøsbrua omkampen må utkjempes, det er ved Stangebrua. Det er lenge siden store offentlige etableringer ble iverksatt for å stimulere spredt bebyggelse.
Det trengs mer enn flyttbare arbeidsplasser for å stanse flukten fra landsbygda inn mot den allerede tungt belastede Oslogryta.
Det som etterspørres nå er nærliggende sentra utenfor storbyene, med størrelse og dynamikk som gjør «urbane» goder som shopping, uteliv og et variert kulturtilbud, i tillegg til økonomisk gevinst (gunstige priser på bolig), gode bomiljø, altså generelt høyere trivselsfaktor tilgjengelig for de stadig flere som ønsker seg vekk fra storbypresset.
På slike faktorer skårer Hamar suverent høyest av innlandsbyene. Det kan ikke klagende ul fra Bygdedyret endre på.
Men beslutningstagerne som har gitt seg selv enda en liten utsettelse, bør ta det ad notam!