Takket være nedstenging av samfunnet er klimautslippene redusert med 17 prosent. Ikke noe annet klimatiltak har hatt en så stor virkning. På nytt kan folk i verdens storbyer glede seg over blå himmel og luft som er bedre å puste i. Men hvor lenge varer det positive resultatet?
Vi må tilbake til det «normale», heter det nå. Folk må tilbake i jobb, vi må få reise når og hvor vi vil og gå på fotballkamper som før. Problemet er at det «normale» ikke bare betyr at folk har et arbeid å gå til og kan bevege seg fritt, men også at himmelen igjen blir grå over verdens store byer og at astmatikernes hverdag blir slik den var før koronakrisa.
Systemet vårt er slik at for å leve «det gode liv», må vi bryte ned livsgrunnlaget for menneskeheten og alt levende liv. Erfaringene fra koronaepidemien bør ha lært oss at nesten all aktivitet koster, i form av forurensing. Det må den enkelte ha en økt bevissthet om.
For å få oss tilbake til «normalsituasjonen» har staten gitt store bidrag til oljeindustrien; en industri som må avvikles for at Norge skal nå klimamåla. Bidraga som er gitt for å få til det grønne skiftet er til sammenligning svært små.
For noen få år sida så det ut til at Statoil (Equinor) var i ferd med å ha kommet langt i å utvikle teknologi for å utnytte termisk jordvarme. Det var snakk om at selskapet kunne utnytte teknologien som var utvikla i forbindelse med oljeboringa til havs.
Vi skulle kunne forvente at staten i dagens situasjon ville ha prioritert slike alternativer. I stedet fortsetter myndighetene å bære havre til en død hest. Til ei oljenæring som må dø hvis klimaet skal reddes.