Lille juleaften 1969 fikk vi vite at vi hadde funnet olje. Da Ekofiskfeltet ble oppdaget i Nordsjøen i 1971, kan en si eventyret begynte. Gerhardsen-regjeringen erklærte suverenitet over den norske kontinentsokkelen og trakk opp retningslinjer for en forsvarlig og langsiktig forvaltning av olje og gass.
Oljefondet ble opprettet i 1990 og de første kronene satt inn i 1996, da Sigbjørn Johnsen var finansminister. Statens Pensjonsfond Utland heter det, bestemt for bare å investere i utlandet den gang det ble opprettet. Inntekter har kommet fra aksjer, renter og eiendom. Det er blitt flere tusen selskaper i 74 land. Yngve Slyngstad, som har administrert fra Norge, bestemte seg for å slutte når oljefondet kom opp i 100.000 milliarder kroner. Det skjedde i oktober 2019.
LES OGSÅ: For lite og for smått
Pengebingen er blitt mye større enn noen kunne tenke seg da den startet, takket være flinke folk både i Norge og utlandet. Deler av avkastningen er blitt brukt av regjeringen, å ta av selve fondet for investeringer innenlands har vært tabu.
I disse koronatider har det vel lekket noe av selve fondet også, må en tro. Regjeringen bruker 241 milliarder på koronatiltak, om jeg har lest riktig. Nestleder i Rødt, Marie Sneve Martiniussen har foreslått å bruke av selve fondet til å bygge opp ny industri innenlands, løse klimakriser og skape nye arbeidsplasser. Men det er ikke lenge siden sjefen i DNB sa på tv at fortsatt skal ikke noe av fondet brukes innenlands i Norge.
LES OGSÅ: Ny livsstil etter pandemien