Koronaviruset: En kronikk om hvor mye ansvar en enkelt koronasmittet pasient får.
Jeg sto krokete med skikkelig kranglete rygg og sa «kanskje det er koronan som har kommet for å ta meg», til mannen min. Også lo vi litt av spøken. Hvor skulle jeg ha pådratt meg korona?
Jeg som var så redd for korona at knokene var såre etter all vaskingen. Og du skulle vært her den kvelden mannen min ikke nøs inn i armhulen, men ut i stua. Det var siste gangen. Stakkars mann.
LES OGSÅ: Koronaviruset og beredskapen
Ryggen verket som jeg aldri før har opplevd og hvis jeg kjente skikkelig godt etter så var jeg kanskje bittelitt sår i halsen. Men det var så lite at jeg måtte kjenne virkelig godt etter. Og ryggen. Jo, det var kink. Vel og merke min første kink, men det var nok kink, ja.
Vil heller føde
Så ble ryggen enda vondere. Jøss, jeg vil heller føde igjen, tenkte jeg. Da er det vondt, da. Det ble så vondt at jeg nesten ikke klarte å snakke. Da ble jeg og meg enige om at jeg hadde nyrestein. For første gang det også. For det hadde jeg hørt skulle være det vondeste folk kan ha. Og det mente jeg at jeg hadde. Det vondeste folk kan ha.
LES OGSÅ: Korona rammer ulikt
Etter tre dager på sterke smertestillende dro jeg på legevakta. Der ble jeg behandlet av lege som var enig med meg – dette måtte være nyrestein. Alle tegn pekte mot nyrestein. Ingen hadde beskyttelsesutstyr på legevakta. Det er rart at de ikke er mer forsiktig, både for ansatte og pasienters skyld.
To dager etterpå fikk jeg påvist korona. Jeg ble mildt sagt sjokkert.
Anonym Hamar-kvinne
Nyrestein eller bronkitt
Smertene forsvant plutselig uten at steinen kom. Også jeg som var så nysgjerrig på steinen og hvordan den så ut! Så ble en tur i rundt huset nesten som en treningstur. Brystet ble tettere og tettere. Aldri har jeg hostet så mye i mitt liv. Og det ga seg ikke.
Denne gangen var det bronkitt, tenkte jeg og jeg ba om time på legevakten ved Vikingskipet for å ta blodprøve og få antibiotika. Men alt var fint, bortsett fra den fæle hostinga. Legen bestemte likevel, mot rådene om hvem som skal testes, at jeg skulle testes. To dager etterpå fikk jeg påvist korona. Jeg ble mildt sagt sjokkert.
Detektivarbeidet startet
Alt det som har skjedd over tar jeg selvkritikk på. Jeg kunne kobla til hue før og skjønt at koronan hadde tatt meg. Nå er smerten i samvittigheten vondere enn smerten i kroppen.
LES OGSÅ: Pasientrettigheter i koronatider
Det er det som skjer videre jeg stiller meg undrende til.
Smittevernkontoret ba meg tenke på hvor lenge jeg kan ha vært smittet, hvordan jeg ble smittet og ikke minst- hvem jeg kan ha utsatt for smitte (det er virkelig grusomt å tenke på). Detektivarbeidet startet.
Stoler på meg
Jeg ble ikke bedt om å gi dem navn på de jeg hadde møtt. Det er lagt opp til at jeg skulle varsle dem. Noe jeg selvsagt gjorde med en gang. Når kontroll på viruset er så viktig, er det ikke da rart at kommunen ikke samler inn disse navnene og følger opp?
Kommunen stoler på at jeg varsler videre. Det undrer meg. Burde ikke navnene på disse familiene registreres et sted, og burde de ikke få en telefon med råd om hvordan de skal forholde seg videre?
LES OGSÅ: Luftsmittetiltak må gjennomføres
Jeg vet ikke hvordan smitteoppsporingen gjøres, men jeg håper både de ansatte jeg møtte på legevakta, taxisjåførene som kjørte meg til og fra, og de andre offentlige tilbudene jeg har benyttet meg av, har blitt informert.
Legges i mine hender
Etter at jeg fikk beskjed om at jeg hadde testet positivt har det også vært tyst fra både lege og kommune. Vit dette; jeg klarer meg fint. Men det vet hverken lege eller kommune. De vet heller ikke om jeg har en familie rundt meg, eller om jeg sitter alene med vanskelig tanker og frykt for det videre sykdomsforløpet.
Dette er nybrottsarbeid. Ingen har stått i denne situasjonen før. Vi kan bare gjøre vårt beste. Så ta dette i beste mening. Jeg undrer meg over hvor mye som legges i mine hender i denne situasjonen, og hvor mye kommunen stoler på meg.
LES OGSÅ: Smitteberedskap