Hvor var det det glapp for dugnadsånden og fellesbestetanken?
Akkurat det utsagnet er vel en stor løgn. Pandemien rystet oss. For et felles beste, med fornuften i frontlappen, har vi i hovedsak gjort som vi er blitt bedt om. I lang tid har vi fulgt råd og anbefalinger for å begrense smitten. Kanskje den norske dugnadsånden hjalp oss? Kanskje alvoret og følelsen av samhold gjør noe med oss?
Espen Nakstad har stått i bresjen. Tydeligere og mer respektfullt kan ikke formaninger formidles. Han har trodd på oss og gitt oss sjøl trua på at felles dugnad og innsats var og er det som må til. I ro og respekt har han trådd fram ved alle døgnets tider. Kjeftet lite, men i stor grad hatt tro på oss som klarttenkende folk hvor dugnadstanken nærmest er innebygd i hver og en. Alt tyder på at han er en meget klok mann.
LES OGSÅ: Reisemulighet betyr ikke reiseplikt
Nå har litt stilnet. Noe ligger i ettertenksomhetens land. Litt senkning av skuldre har blitt mulig. Lempelig og varsomt er det gitt oss større frihet og valg. Taket i nakkeskinnet slapp opp litt og noen av oss var ikke i stand til eget nakkegrep. Litt utvida klemmetid og en smule friere tøyler ble for vanskelig. Vi fikk så veldig lyst og ga oss sjøl lov. Vi er omstillingsdyktige når det gjelder. I begge retninger. På null komma niks ble vi historieløse og fikk veldig lyst.
Jo da, jeg synes ikke vi skal være så fordømmende. Det finnes en historie og sannhet i hver og en av oss. Noen har sikkert grunn god nok til en flytur eller to. Men for alle de andre er det lov å lure på hvor dugnadsånden og fellesbestetanken ble av.
LES OGSÅ: Slik gikk april 2020
Det blir som ungdommen du slipper løs etter lang jobb med formaning, kjærlighet. en smule kjefting. Balansen mellom følelser og fornuft er trøkka inn i et forsøk på, ja akkurat, en god balansegang. Du håper og har trua på at avkommet kan fly sjøl. Det var kanskje her det glapp?
Vi skulle ikke bli flyvedyktige. Vi skulle bli vurderingsdyktige. Har du lyst har du lov, er en sterk overdrivelse.