Jeg forstår det virkelig ikke. Jeg trodde vi tilhørte og bodde i kommuner som virkelig ville satse på psykisk helse, men når det skal spares inn 700.000 så sier det seg vel sitt at Hamar kommune har snudd å tenkt det motsatte.
Nå har vi akkurat vært gjennom snart et tøft år, et år som vil huskes av mange, og et år da mange sleit, alt ble stengt ned, alt ble mørkt, og tungt. også så er dette takka?
Jeg har vært bruker av Sagatun brukerstyrt senter i to-tre år, tenker med en gang på det verste som kan skje hvis Sagatun blir borte for godt. Da har ingen av oss brukere og ansatte noe å gå til lenger. Hvor skal vi gå da? På Sagatun er det hjerterom for alle uansett hvem du er og hva du sliter med, det er det som er det aller beste med å være der.
Jeg forstår ikke hvordan en kommunedirektør kan stå på senteret og si at det nå skal satses mer på psykisk helse, å gi oss fingeren, året etter, for hva er viktigere enn psykisk helse egentlig? For mange er dette et trygt og godt hjem, og kanskje det eneste hjemmet de har, det er der de føler at de hører best til.
Å kutte så mye det er snakk om her vil by på katastrofale utfordringer for alle og en vær. Her forsvinner isåfall musikk som fungerer for veldig mange, kreativitet som fungerer for veldig mange, treningstilbud, turer vi har hatt rundt om hver fredag gjennom friluftsliv gruppa, hele felleskapet forsvinner, rett å slett alt.
Forsvinner Sagatun så forsvinner alt, får vi beholde huset vårt redder det mange liv, og nytt liv og ny livskvalitet gir det til absolutt alle og enhver. Og Hvorfor skal dette gå utover de svakeste? Også må jeg få si at jeg syns det er simpelt at det skjer nå under pandemien som vi er innunder.
Forsvinner Sagatun så forsvinner alt, får vi beholde huset vårt redder det mange liv.
Nå må vi virkelig kjempe alt vi har å alt vi makter, for å beholde «Drømmenes hus», vi bygger hverandre i fellesskap», men det føles så urettferdig å unødvendig at akkurat vi må kjempe for å beholde dette.