JAKT: Et rådyr med avskutt kjeve og spiserør stod i høst utenfor et hus i Nannestad og pep. I sin nød oppsøkte det mennesker for å få hjelp.
I Fredrikstad ble det funnet en svartbak, en totalfredet art, med halve nebbet avskutt og vingen splintret av haglskudd. I samme område ble det tidligere funnet en grågås med avskutt vinge.
Hver høst hører vi om slike tragedier. Men det meste av skadeskytingen hører vi aldri om. Beskrivelser av ettersøk gir likevel et innblikk i de ufattelige lidelser som dyr påføres hver dag gjennom jaktsesongen.
Funn av bein, lungevev og mageinnhold på skuddplassen sier noe om hvor skuddet har truffet – om det har slått av en fot, knust kneskål eller kjeve, revet over spiserøret eller trengt inn i lungene eller magen. Selv hardt skadde dyr kan flykte lenge for ettersøket, og mange blir aldri funnet. Undersøkelser fra 2003-2004 av Møre og Romsdal fylkeslag av NJFF, konkluderte med at cirka åtte prosent av alle skudd mot hjort under jakta fører til bom- eller skadeskyting.
Skadeskyting
Skudd mot dyr i fart oppgis som den viktigste årsaken til skadeskyting. Manglende sporfunn ved slik jakt vanskeliggjør også ettersøket. Til tross for dette er drivjakt utbredt, en jakt som også øker faren for å skyte mordyr fra kalv. Påstanden om human jakt får liten troverdighet når det praktiseres en jaktform som mangedobler risikoen for lidelse.
Fuglejakta gir særlig høy risiko for skadeskyting, da det ofte skytes mot flokker av flyktende fugler og fra for langt hold. Jegerprøvekurset beskriver at ved skuddavstand på 36 meter har haglsvermen spredd seg så mye at det er vanskelig å få inn dødelige treff, og faren er stor for å treffe flere fugler i flokken.
Amerikanske undersøkelser på ender og gjess anslår at det skadeskytes mellom 0,73 og 0,9 dyr per nedlagt og innsamlet fugl. Norske undersøkelser har påvist hagl i kroppen hos 18 prosent av voksne kortnebbgjess og 4 prosent av ungfuglene, og hos 16-25 prosent av harene.
Undersøkelse av 94 av ærfuglene som døde av sult i vår viste at hver sjuende hadde hagl i kroppen, og undersøkelser av ryper som låg døde under høyspentlinjer viste at halvparten hadde hagl i kroppen. Disse funnene sier ikke noe om den faktiske andelen skadeskutte dyr, da mange dør i dagene eller ukene etter skadeskytingen.
Lidelser kontra folkefest
Lidelsene til tross – jakta fremstilles som en folkefest. Arbeiderpartiet gikk i forkant av årets fuglejakt ut med lykkeønskninger til jegerne, uten å nevne dyrene. Landbruksministeren åpnet fuglejakta, og uttalte at hun vil jobbe for å få flere ut på jakt. Hennes bekymring gjaldt ikke dyrene som blir skadeskutt, men at folk skal være redde for å skyte på «levende ting».
Slik reduseres dyrene til ting og objekter for menneskenes fornøyelse. Til gjengjeld skrives det mye om de bevæpnedes bedrifter, og i enkelte medier hylles de som helter. Et jaktlag skjøt i høst 174 kortnebbgjess i løpet av to jaktøkter. Det ble i media fremstilt som en bragd, selv om video fra jakta viste skyting inn i flokker av gjess og stygg håndtering av skadeskutte fugler. Den avsky som massakren vakte hos mange ble av en psykolog bortforklart som disneyfisering av dyrene.
Samfunnet er merkelig forblindet når det gjelder jakt. Regjeringen bevilger millioner til rekruttering av nye jegere, blant annet gjennom opplæring i barnehager og skoler. Skadeskyting, spredning av bly, jakt på arter i tilbakegang, også rødlista arter, skuddpremie på arter som konkurrerer med jegerne – ingenting blir tatt opp til diskusjon.
Det godtas at tre prosent av befolkningen som har jakt som hobby skal få dyrke denne hobbyen, på bekostning av dyrene, økosystemet og fellesskapet. Det er en totalt ukritisk tilnærming til en aktivitet som tar livet av rundt en halv million dyr i året og skader og piner utallige.
Kontrasten mellom samfunnets avsky for vold mot mennesker og forherligelsen av jakt er stor. Samtidig er bevisstheten om dyrs rettigheter økende, og vi vet at dyr føler og lider på tilsvarende måte som oss og at deres livsønske er like stort som vårt.
Tiden er overmoden for å sette jakt på dagsorden, både i samfunnsdebatten og politikken.
Jenny Rolness, Dyrenes Rett