I mitt innlegg 28. mai hevdet jeg at dobbeltspor gjennom Hamar ville bli utsatt i minst 30 år. Nå drømmer jeg litt høyt om teknologi og nye byggemåter for dobbeltspor etter 2050.
Det er lenge siden hammer og meisel var de viktigste arbeidsredskapene da tunneler skulle bygges gjennom fjell. Slit og dårlig arbeidsmiljø ledet til drømmer om å kunne bore et stort hull gjennom fjell. Etter hvert ble de drømmene oppfylt.
I dag gjør datastyrte borerigger den jobben, som hundrevis av anleggsarbeidere utførte tidligere, på brøkdelen av tiden. Ulriken var den første norske jernbanetunnelen som ble drevet med fullprofil tunnelboremaskin. Hull med diameter 9,3 m ble boret 7 km gjennom fjellet på 20 måneder.
Utviklingen vil fortsette, og nå kan vi drømme om å bore store hull fra Espern: En gigantisk maskin borer seg framover gjennom løsmasser, sender jord og stein ut av hullet og samtidig pumpes betong inn for å lage armerte vegger og tak i tunnelen – sterkt nok til at bygg over bakken ikke blir skadet.
Da kan våre framtidige politikere velge den strake trasè mot Ringsaker, det midtre alternativ med stasjon 10 m under bakken ved rådhuset. Riving av bygg for en bred åpen grøft gjennom Østbyen blir ikke nødvendig. Videre fra Fuglsethtomta mot Jessnes er det fjell.
Meklingsdokumentet 2020 inneholder tilsvingen fra Stangebrua mot Elverum. Da kan elektrifisert Rørosbane overta mye av godstrafikken fra Dovrebanen. Antall spor på nye Hamar stasjonen kan reduseres.
Innbyggere og næringsliv vil bli fornøyd med bokvalitet, bymiljø, antikvariske verdier, landbruk, naturreservat, strandsone og stasjonen blir i sentrum.
Det kan være nyttig å drømme. Utviklingen har gått raskt – og raskere vil den gå – og «det er ikke alle problem det blir noe av».