April 2016 signerte 175 land Parisavtalen. En avtale som baserer seg på, og setter sin lit til FNs klimapanels forskere og rapporter. Spørsmålet mitt er ganske enkelt hvordan regjeringen vår, ironisk nok regjeringen som underskrev avtalen, er så fulle av mistillit til IPCC at de velger å stå med begge beina godt planta i en krise uten å gjøre noen verdens ting? Eller forveksler jeg mistilliten med likegyldighet?
Olje- og energiminister Sylvi Listhaug, sa lørdag 11. januar til Klassekampen, at hun “er opptatt av å klappe dem på skulderen for den fantastiske innsatsen de gjør for å tjene enormt med penger for Norge”. Hun har med dette ingen planer om å slutte å skryte av verken selve oljenæringa, eller dens dobbeltmoralske folk i dress, som hver dag legger levevilkårene til både dyr og menneskers framtidige generasjoner i grus.
I stedet sammenligner hun ønsket om en grønn energiplan med Sovjets planøkonomi, og mener oljemarkedet bør styres etter folks etterspørsel. Som om det ikke er nettopp folks etterspørsel etter anskaffelser og forbruk som har ført oss dit vi er i dag.
Tirsdag 14. januar topper Sylvi det hele ved å dele ut 69 nye oljelisenser til 28 ulike selskaper, den tredje største utdelingen i norsk historie. Hun legger heller ikke skjul på sin ansvarsløse begeistring overfor beslutningen.
Når vil vi innse at evig økonomisk vekst ikke er vegen å gå? Hvor mye må andre tåle før vi begynner å se på oss selv som noe annet enn utenforstående, og heller som den gjengen korttenkte pingler vi er? At å “tjene enormt med penger for Norge” faktisk er noe vi ikke ønsker oss.