Da investor Ola Mæle nylig solgte aksjer i et selskap som eier eiendom i Norge til en tysk kjøper ble det ramaskrik på norsk venstreside. Arbeiderpartiets Nils Kristen Sandtrøen likestiller dette med at norske jaktrettigheter utkonkurreres av en tysk elite i lederhosen, mens Senterpartiets Emilie Enger Mehl mener dette representerer startskuddet for kinesiske oppkjøp i hele landet. Her må det gjøres en kraftig orientering mot virkeligheten.
For det første: det er ikke ulovlig for private grunneiere å inngå avtaler om salg. Det er et utslag av den private eiendomsretten som både vernes av Grunnloven og den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Hvis Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsket store begrensninger i hvem som kan kjøpe eiendom i Norge, burde de endret loven da de selv satt åtte år i regjering. Den borgerlige regjeringen styrer etter de lover og regler som var gjeldende også under rødgrønn regjering på dette området.
I tillegg kan man spørre seg om Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at dette bør gjelde motsatt: skal også norske eiere gi opp sine eierskap i utlandet? Skal oljefondet selge seg ut av eiendom vi har kjøpt i London? Skal nordmenn med hytte i Sverige ikke la lov å eie den? Vi kan ikke stenge Norge for utenlandske eiere, og samtidig kreve å kjøpe eiendom i utlandet. Det faller på sin egen urimelighet.
Skal oljefondet selge seg ut av eiendom vi har kjøpt i London? Skal nordmenn med hytte i Sverige ikke la lov å eie den?
Anna Molberg, Innlandet Høyre
For det andre: utenlandske skogeiere utgjør en minimal andel i Norge. Rundt en prosent av eiendommene eies av aksjeselskap. De som eier skog i Norge er først og fremst lokale grunneiere, statsallmenninger, norske kommuner og ikke minst Statskog som eier 58 millioner dekar fordelt på 30.000 eiendommer. Utenlandske potensielle kjøpere vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, som Kina, vil stoppes av sikkerhetslovgivningen. De få utlendingene som kjøper skog i Norge vil uansett måtte forholde seg til norske lover som regulerer allemannsrett, miljøstandarder og hogst. Og selve skogen? Vel, den blir jo faktisk stående på norsk grunn.
For det tredje: norske jaktrettigheter forsvinner ikke til fordel for tyskere i lederhosen. Det har aldri vært mer tilgjengelig for folk flest å jakte i Norge. Jakttilbud finnes i alle kategorier og priser, og dette mangfoldet tilbys av både statlige og private eiere. Det gir skatteinntekter, næringsvirksomhet og aktivitet i lokalsamfunn i hele landet. En viktig forskjell mellom privat og offentlig drift, er at lokale grunneiere betaler merverdiavgift i motsetning til hva Statskog gjør. Det er en konkurranseulempe som gjør det dyrere å drive næring.
Vi må heller diskutere hvordan vi fortsatt skal sikre skogen og forvaltningen av denne verdifulle ressursen. I et miljøperspektiv er skogen avgjørende for å binde opp klimagassutslipp. Skogen danner også grunnlag for nye næringer og norske arbeidsplasser for eksempel gjennom produksjon av biodrivstoff. Vi må heller ønske aktive eiere velkommen med nye ideer som er interessert i å utvikle potensialet vi har i norsk skog. Alle næringer trenger impulser utenfra for å utvikle seg, og Statskog sine salg av eiendommer beviser at det er lokale eiere som kjøper og som forvalter den til det beste for skogen og lokalsamfunnet. Dette vil også gjelde fremover.