Nok en gang har vi nå blitt presentert for et trygde- og pensjonsoppgjør som ender med kraftig underregulering av pensjonene.
Dette var for så vidt ikke overraskende, fordi enigheten om hvordan dette skulle innordnes, ble inngått på Stortinget allerede i 2011. De seks siste oppgjørene har gjort at pensjonister og trygdede nå har betalt prisen, og har nå havnet kraftig i bakleksa i forhold til utviklingen for andre grupper. Det jeg stadig forundrer meg over, er den strategien som Pensjonistforbundet har i forhold til dette.
Pensjonistforbundet har i dag i størrelsesorden 260.000 medlemmer, av en samlet pensjonistgruppe på ca. 900.000 i Norge. Av de 260.000 er litt mer enn halvparten medlemmer gjennom kollektivavtaler, det vil si at de er medlem gjennom å være medlem i et stort fagforbund. Sist jeg fant tall, var det rundt 85.000 som er medlemmer ut fra eget initiativ og personlig innmelding (individuelle medlemskap). Med andre ord er det litt slik at de fleste medlemmene i PF egentlig er de andre hovedorganisasjonenes medlemmer, og bør ivaretas som sådanne.
Feil strategi
Etter at Jan Davidsen sluttet som leder i et stort LO-forbund, ble han i 2015 leder av PF. Hans store drøm er å få etablert PF som den 5. store «hovedorganisasjonen» på linje med arbeidstakerorganisasjonene. Jeg mener at dette er feil strategi. PF bør ikke være en «lønnstaker-organisasjon». Den jobben må ivaretas av organisasjoner og forbund i arbeidslivet. I tillegg kommer det faktum at problemet med pensjonsoppgjørene, er underreguleringen på 0,75 prosent, som flertallet av partiene ble enige om på Stortinget i 2011. Å få endret dette er en jobb for de politiske partiene, – ikke organisasjoner i frivillighets-Norge! Det er selvsagt likevel viktig for PF å markere standpunkt til dette, og også å jobbe for å det endret.
Må løses politisk
Men etter min mening er ikke dette et spørsmål som løses i lønnsoppgjørene! Dette må løses politisk gjennom dertil egnet påvirkning og saksbehandling i forhold til partier med posisjoner på Stortinget. Lykkes man med dette, er mye av problemet i selve lønnsoppgjørene løst. Det er ingen grunn til å tro at pensjonister vil kunne forhandle seg til høyere lønnsoppgjør enn det som gis i frontfagene. Med andre ord er PF sin drøm om å bli et femte hovedorganisasjon i lønnsoppgjørene, ikke særlig meningsfylt. På mange måter forstår jeg Røed Isaksens uttalelse om at «pensjoner er opparbeidede rettigheter, ikke noe som er gjenstand for forhandlinger».
Derfor er det rammeverket/reglene for disse rettighetene, som må endres. Hvilket altså er en politisk sak.
Må bli tydeligere
Som en av svært mange pensjonister som ikke er medlem av PF, mener jeg at organisasjonen bør tydeliggjøre sin rolle som interesseorganisasjon i de mange og viktige sakene som de faktisk også jobber med allerede. Rollen som hovedorganisasjon i lønnsoppgjør, tar fokuset vekk fra de mange andre, viktige oppgavene som står på sakskartet.
Vi som mottar pensjoner og trygder, må selv bidra til å løse underreguleringsproblemet gjennom stemmeseddelen ved neste Stortingsvalg. Ikke stem på representanter som ikke er villige til å kjempe for pensjonistenes sak! Så får vi håpe at vi som arbeider med frivillige organisasjoner kan bruke vår tid og fokus på de andre viktige arbeidsfeltene som gjør at vi kan Leve Hele Livet med verdighet og tilfredshet.
Det er ingen grunn til å tro at pensjonister vil kunne forhandle seg til høyere lønnsoppgjør enn det som gis i frontfagene.
Rolv Bråthen