Lokalsamfunnene i Hedmark er i endring. God klima- og miljøpolitikk er lokalt tilpassa, får folk med, og finner fram til løsninger gjennom dialog og kunnskapsdeling.
Da jeg vokste opp i Furnes, trodde jeg alltid at det var oss de snakket om i samfunnsdebatten når de snakket om Bygde-Norge, og jeg reagerte på at bildet av bygda var så unyansert. Det var jo Furnes de prata om. Men det var også Tufsingdalen, Drevsjø, Brøttum og Gata; Gloppen, Sandøya og Vestvågøy; steder med noen like, men også mange ulike behov, utfordringer og muligheter.
Siden min barndom har mye i Hedmark forandret seg. Som en nokså jevnaldrende ringsaksokning og osloboer, Bjørn Hatterud, beskriver i årets store leseopplevelse «Mjøsa rundt med mor», har hjembygda hans gjennomgått ei sentralisering der navet i lokalsamfunnet ikke lengre er i Byflaten, men i Brumunddal. Det er ingen daglige møteplasser i bygda.
Like fullt er det langt flere som flytter til enn fra Ringsaker. Andre steder i Hedmark ser bildet annerledes ut.
Dette er viktig å erkjenne for å kunne svare på hva god distriktspolitikk er: lokalsamfunnene er i endring, og utfordringene er ikke like overalt. Det finnes noen fellestrekk ved hele Bygde-Norge, men det er også forskjeller; naturgitte og bosetningsmessige, mellom de ulike delene av Norge, og mellom de ulike delene av Innlandet og Hedmark. Det er lengre til butikken hvis du bor på et lite sted enn det var før. Kanskje er det også lengre til andre samlingssteder.
Gode naboer og god politikk skaper gode samfunn
Politikken som føres i kommunene, fylket og på Stortinget gir viktige forutsetninger for samfunnsutvikling og by- og bygdeliv. Ikke alle forutsetninger gis politisk; noe er naturgitt, og mye styres også av hvordan folk velger å leve livene sine. Ingen pott på statsbudsjettet kan holde liv i lokale revygrupper hvis det ikke finnes ildsjeler lokalt. Det er ikke statsbudsjettet som banker på døra di og spør åssen det går når kjerringa har dratt. Innovasjon Norge er bare et navn, helt til to driftige damer i grenda søker om midler til ei oppstartsbedrift, slik at ungdommen ser at det er mulig å bli boende.
Innovasjon Norge er bare et navn, helt til to driftige damer i grenda søker om midler til ei oppstartsbedrift, slik at ungdommen ser at det er mulig å bli boende.
Marion Godager Tveter, innstilt førstekandidat til stortingslista 2021, Hedmark MDG
Men infrastrukturen; alt det som binder samfunnet og geografien sammen og gjør det mulig å leve i og bruke: veier, strømledninger, bredbånd, helsetjenester, politistasjoner, operastøtte: den vedtas for det meste politisk. Den er et politisk ansvar. Og den må ta høyde for at det finnes store lokale forskjeller. Det gir trolig større effekt på både klima og folkehelse å erklære Ringsaker som sykkelkommune og tilrettelegge for økt sykling der, enn å gjøre det samme i Rendalen. Har du ansvar for Finnskogen, trenger du av og til andre verktøy i tiltakskassa enn om du styrer Hamar. Og styrer du Oslo, kan jeg som tidligere medlem av Oslo bystyre fortelle, gjør du rett som det er ting du ikke ville gjort på Hamar.
Med fastboende og pendlere er det på en vanlig tirsdag (den gang vi hadde slike) i arbeidstida over 876.000 mennesker i Oslo. Og sjøl om ikke alle disse er i sentrum samtidig, er det også i Oslo sånn at folk flest jobber i sentrale deler av byen. Også Oslo er sentralisert. Alle disse kan ikke kjøre sin egen bil til jobb uten at det blir kaos, kork og kø. Og helsefarlig byluft. Derfor har Oslo bompenger, begrensede parkeringsmuligheter, utrulling av stadig mer sykkelvei og en kjempesatsing på t-banen.
Hedmark ser annerledes ut. Buss, tog og sykkel har stor verdi også her, og i et samfunn i endring er det trolig mer å hente på ytterligere tilpasning av kollektivtransporten inn mot og mellom knutepunkter. Men andelen av folks jobbreiser som fortsatt må tas med bil, når det er tilrettelagt for sykling og kollektivtransporten er tilpasset samfunnsutviklingen, vil være mye større i Hedmark enn i Oslo. Det må også klima- og miljøpolitikken gjenspeile.
Avgjørelser må tas nærmest mulig folk
Noen ting, som hvor grunnskolen skal ligge, bør vedtas lokalt. Sjøl om det gjør vondt. Det handler om eierskap. Andre ting, som hvorvidt det skal gå dobbeltspor fra Hamar til Lillehammer, er nasjonale anliggender, og skal vedtas på Stortinget. Men ikke uten at de som blir berørt lokalt er hørt.
Jeg har stor sympati for argumentene om at det allerede er ødelagt mer enn nok matjord i utbyggingen av firefelts motorvei. Og det skal endringer i både billettpriser og tidsbruk til før tog kan konkurrere med bil heretter, for den som uansett er avhengig av bil fra stasjonen og hjem. Dersom hedmarkingers turer med toget ikke har potensial for å bli mange flere, er kanskje klimaeffekten for Hedmarks del større av å investere tungt i ladeinfrastruktur, og elektrifisere alt av eksisterende jernbanelinjer. Om vi skal fortsette dobbeltsporet fra Hamar forutsetter det at det i sum har klima- og samfunnsgevinst. At det går i pluss.
Og det kan det gjøre. Ikke minst dersom vi får mer godstransport over på skinner, noe som også vil være positivt for trafikksikkerhet og trafikkbelastning i fylket. Det er dessuten ikke bare hedmarkinger som bruker toget gjennom Hedmark, og nettopp derfor må det sees i nasjonal sammenheng. Men måten det eventuelt blir gjort på, gjennom by- og boligområder, natur og matjord, påvirker også konklusjonen.
Konflikt selger, men løsningen er ofte nyansert
Og for å finne ut av det må vi ha gode samtaler. Få argumentene og regnestykkene på bordet. Holde konfliktnivået i lokalsamfunnene og mellom politikerne langt nok nede til at vi får fram nyansene. Snakke om positive og negative konsekvenser. Å være politiker er å forvalte et stort demokratisk ansvar. Det er mye i politikken som ikke er svart-hvitt, og hvis vi later som om det er det, mister folk i beste fall interessen. I verste fall skaper vi unødvendige konflikter og økt polarisering.
Målet må være en politisk debatt der så mange som mulig er med. Å bygge framtida må være et fellesprosjekt med adgang for alle.