Signert. Cæcilie Stang skriver om vekst og utvikling: Det var en gang et samfunn ved Mjøsas bredd som var seg selv nok.
Mer riktig er det vel å si at befolkningen i dette samfunnet holdt seg med en styringselite som dyrket seg selv. Dette var på den tiden både samfunn, bedrifter og prosjekter brukte millioner av kroner på å utforme banale slagord. Samfunnet ved Mjøsas bredd hadde valgt seg «vekst og utvikling».
LES OGSÅ: Det siste bokåret
Det viste seg at styringseliten mente at vekst og utvikling var to sider av samme sak. Men utvikling av et samfunn trenger ikke være ensbetydende med økonomisk vekst. På denne tiden viste den generelle samfunnsutviklingen at uhemmet økonomisk vekst var ødeleggende for klima, miljø og trivsel.
Her hang ikke styringseliten ved Mjøsas bredd helt med. Den var mer opptatt av å manøvrere til seg goder på bekostning av nabosamfunn og sikre eget ståsted.
Vekst og utvikling?
I dette samfunnet sto en steinkirke som var oppført på slutten av 1100-tallet. Selv om storsamfunnet ga økonomisk støtte til vedlikehold, mente mange lokale at det kostet altfor mye å ta vare på denne gamle steinhaugen. Kirken var heller ikke i pakt med visjonen «vekst og utvikling».
LES OGSÅ: Flere Signert-artikler her
Styringseliten ved Mjøsas bredd var som vanlig handlekraftig. Etter en del kreativ omgang med regelverk og et lass med dispensasjoner, ble kirken demontert og flyttet i ulike deler og med inventar til en lagerhall i Mo i Rana.
Den finessen at leie av lagerhallen kostet mer enn vedlikeholdet, ble det snakket lite om. Her hadde selvsagt styringseliten sett muligheter til vekst og utvikling. På kirketomta ble det satt opp et firkantet, greit trebygg som skulle promotere treindustrien.
Rop om «kulturarv»
Året etter fikk denne trekassen byggeskikkpris under stor festivitas, og alle var glade. Unntaket var noen få som ble omtalt som «driftsforstyrrelser». Dette var noen tapere som lenket seg til kirkemuren og ropte noe om «kulturarv». Disse forsto selvsagt ingenting verken av vekst eller utvikling og ble lempet vekk.
Løsningen på alle utfordringer på denne tiden het digitalisering og kunstig intelligens. Styringseliten ved Mjøsas bredd hang litt etter også her, men så ved fjerningen av kirken store muligheter. Når du nå gikk inn i trebygget, fikk du på deg briller som ga deg en opplevelse av det gamle kirkerommet, kirkelige handlinger og konserter.
LES OGSÅ: Hva hadde Mao sagt?
Dette syntes styringseliten var direkte genialt, og de fikk mye ros over det ganske land. Men demonteringen av kirken var ikke et enkeltstunt, men resultat av en utvikling over mange tiår.
For mange strandlinjer
Kommuneplaner er jo for det meste veiledende når planene kan hindre det som forstås som vekst og utvikling. Strandlinjen bør eksempelvis ikke hemme vekst og skatteinntekter.
Her ble det litt klabb og babb for styringseliten fordi det ble for mange strandlinjer å forholde seg til. Inntjeningen av veksten var ulik ved Mjøsas bredd og ved et vann langt inne i utmarka.
LES OGSÅ: Staten selger kulturarven
Samfunnet ved Mjøsas bredd elsket kjendiser, særlig de med penger. En av disse bygde et digert fallossymbol på stranda som ble bejublet med priser og rekorder. Mange mente bygget var rene voldtekten av et fantastisk kulturlandskap som gledet flere enn bare dette ene samfunnet. De skjønte seg selvsagt ikke på vekst og utvikling.
Byforkludrere
Utmark og setergrender måtte også utsettes for visjonen. Her hadde styringseliten en god alliert i de som eide utmarka. Begge tjente gode penger på avgifter og utbygging, men så ble det «brann i rosenes leir».
Det ble krig om kostnader til vannforsyningen til hyttebyene. Krigene i Midtøsten skyldtes jo også fra gammelt av kamp om vann. Tilbake står de som ikke får jobboppdrag og ferdig hytte.
Styringseliten likte å holde seminarer med næringslivsledere og politikere de mente det var kjekt å kjenne.
Cæcilie Stang
Styringseliten hadde også en annen alliert, nemlig utbyggere eller såkalte byutviklere som også kan kalles byforkludrere. Tettstedet i dette samfunnet vokste opp som følge av industrireising, men byggene som minnet om denne historien, skulle bort. Opp med åtte etasjers bolig- og forretningsbygg enten dette er pent, trivselsfremmende eller hensiktsmessig. Det viste vekst!
Liker seminarer
Styringseliten likte å holde seminarer med næringslivsledere og politikere de mente det var kjekt å kjenne. Her iscenesatte de seg selv som ledere for hele regionen. Det virket underlig på mange fordi de samme lederne gjerne like før seminarene opprettet særavtaler med naboer i beste «splitt og hersk stil».
LES OGSÅ: Fyrstedømmer i nord
Men var det ingen som opponerte mot denne herskerklassen? Jo, noen velformulerte pensjonister kom stadig med noen stikk, men hvorvidt dette førte fram, er uvisst. Et bygdelag holdt i en årrekke motet oppe med underfundige prosjekter, men videre innvirkning på samfunnet fikk initiativet ikke.
Satt fast
Prøysenhuset som ble overtatt av styringseliten, ble et hyggelig festival- og arrangementssted. Talende er det at Prøysens hjemsted er forsvunnet bak gjerder langs E6. Forfatterskapet hans forvaltes som ufarlig kos.
Og med dette ble etter hvert samfunnet ved Mjøsas bredd totalt uinteressant og satt fast i revers.