Jeg hadde for noen dager siden en liten kommentar til en kar som mente at ved å velge øst, så ville Hamar kunne bli en kystby på linje med Stavanger og Arendal. Jeg minte ham på at den regulerte Mjøsa lå noen hundre meter over havet, og at sammenlikningen nødvendigvis var skivebom. Nok om det.
Men Endre Krogsrud fra NåEllerAldri synes tydeligvis at dette ikke er noe morsomt, for i et debattinnlegg onsdag 24. juni sier han at jeg snakker ned Hamar og er ironisk i denne sammenheng.
Poenget om ironi, har jeg ikke problemer med å forstå, ettersom jeg oppfattet innlegget om kystby i overkant euforisk. Men at jeg snakker ned Hamar, det forstår jeg ikke. Og Endre skuffer på videre med en type vulgærargumentasjon om at «dette er uttrykk for en grunnløs pessimisme som ikke har noe ekkokammer lenger». «Det er jo mange», skriver Endre, som liker bedre å bade i ferskvann enn i saltvann, og om «tidevannet» varierer med sesonger heller enn jordrotasjon, plager vel ingen».
Nei, det plager ikke meg å være foruten flo og fjære, selv om jeg liker det, men at det er et uttrykk for grunnløs pessimisme å konstatere at Mjøsa er en innsjø og aldri kan bli en kystby, hører vel ikke hjemme i nevnte kategori?
At dobbeltsporet kanskje ikke kommer gjennom Hamar på mange tiår, og at båndlegging av store arealer kan by på trøbbel for Hamars byutvikling, kan muligens benevnes som pessimistisk. Det er vel derfor kommunedirektøren har anbefalt vest, antar jeg. Men ettersom alt dette er grunnløst og at ekkokammeret er borte, så ordner vel dette seg for Endre Krogsrud, tenker jeg.