Basseng: Bane Nors skisser lover et nytt, idyllisk lille-Mjøsa i Hamar sentum.
Men lukkede ferskvannsystemer som allerede finnes, forteller en annen historie. Den historien handler om grønske, vond lukt og parasitter.
Bane Nors nye vest-løsning er den første som virkelig skremmer. Bildene forfører. Kulvert-tunnelen når nemlig ned til Mjøsa først ved Koigen (ved normalvannstand) selv om illustrasjonen som er presentert forteller om et åpent havnebasseng. ”Vannspeilet” foran sentrum vil være et lukket ferskvannssystem hele året, bortsett fra under flomvannføring.
Etter tjue år som reisejournalist har jeg besøkt flere strender enn jeg kan telle, og også en håndfull kunstige vannspeil (i tilknytning til vannkraftverk.) Debatten på Hamar har så langt ikke drøftet hvordan stagnerte ferskvannsbassenger ser ut på nært hold, så det kan være greit med noen eksempler.
LES OGSÅ: Bane Nor om vannspeil: – Ikke løgn og fanteri
Mudder og snegler
Jeg bodde et år ved Lago Paranoá, innsjøen som egentlig er en oppdemmet elv. Vannspeilet ligger foran Brasils hovedstad Brasilia. Tilsiget av vann er det reneste på kontinentet, dels fra underjordiske krystall-årer på cerrado-høylandet. Likevel lukter det, 70 år etter oppdemmingen, vondt av det døde organiske materialet som eksponeres når vannstanden er lav. Det gjørmete mudderet som oppsto da vannet ble stanset fra å bevege seg naturlig, er i tillegg ubehagelig å gå i.
LES OGSÅ: Vannspeil og bading forbudt
Trompet-snegler ble først et problem i området etter at oppdemmingen på 50-tallet skapte lav sirkulasjon. Sneglene formerer seg ved egen hjelp, og lever av råttent organisk materiale. Derfor lever de godt. Der det før (som i Hamarbukta) var levende vann i bevegelse, er det nå stagnert mudder. Det er bra for bløtdyr, men ikke fullt så bra for folk, som synes sneglene er ubehagelige å tråkke på.
Naturen må lage natur
For noen år siden fotograferte jeg den kunstige innsjøen ved et vannkraftverk i Kargi i Tyrkia. Lokalbefolkningen hadde gledet seg til det stabile vannspeilet. Men innsjøens varierende vannstand gjorde at barn lett kunne synke ned i mudderet i det stillestående vannet. En del av kraftselskapets CSR-arbeid var å innføre en undervisningspakke på lokale barneskoler. Målet var å få barna til å slutte å bade, før noen ble sittende fast i de sleipe avsetningene og druknet. Det samme kraftselskapet opplevde et drukningsdødsfall i Peru for sju år siden.
LES OGSÅ: Tredobbel strandlinje med vest
Poenget er at naturen selv er best på å lage natur. Hamarbukta tok det 10.000 år å få på plass. Ingen ingeniører var involvert. Heldigvis. Å tro at man kan lage et kunstig vannspeil midt i byen, uten at det preges av lukten av grønske eller sleipt mudder, er sannsynligvis naivt. Men BNs illustrasjoner er luktfrie.
Målet var å få barna til å slutte å bade, før noen ble sittende fast i de sleipe avsetningene og druknet.
Alf Berg
Død og fordervelse
Trenger man reise helt til Tyrkia for å oppleve død og fordervelse knyttet til stillestående ”vannspeil”? Nei. Innerst i Furnesfjorden, 15 km nord for Hamar, trives bare gjedde og siv i mudderet. Fordi vannet står omtrent stille. Ved den offentlige stranden sør for Brumunddal har ingeniørene eksperimentert med å bygge natur: De har i flere etapper kjørt lass med sand på stranda. Den groveste sanden blir vasket vekk, siltsand ligger igjen.
LES OGSÅ: Vest har fått nye forsyninger med kull til damp-loket
Vannloppene blir borte. Så blir småfisken borte, og så forsvinner abboren. Økosystemet endres. Men det som trives godt i det nye mudderet er blod-iktere. Området har hatt problemer med parasittene de siste årene når vannet er varmest om sommeren.
Hvilke parasitter?
Blir noe av sjarmen ved Mjøsbyen borte, når vi i juli og august må passe på at barna ikke bader, sånn at ikke blod-iktere suger seg fast under huden deres i det stagnerte og kunstig varme vannet? Jeg mener det, selv om jeg har sett BNs vakre illustrasjoner.
LES OGSÅ: Hamar blir kystby 24. juni
Akkurat hvor varmt vannet kan bli i Hamarbuktas ”vannspeil,” hvor intens den råtne lukta blir, eller hvilke parasitter vi kan regne med, er uklart. Derfor spurte jeg for noen måneder siden Bane Nors kommunikasjonsavdeling hvilke limnologer eller marin-biologer de hadde brukt for å kartlegge økosystemene i den nye bukta. Men det ble like stille som nøkken i et stillestående vann. Svaret kom aldri. Kanskje har de ikke spurt noen. Kanskje er det derfor illustrasjonene fra drone-perspektiv er på en kilometers avstand.