Det er med forferdelse jeg registrerer hvordan Venstre håndterer sin stolte demokratiske historie i utøvelsen av miljøpolitikk.
Venstre er Norges eldste parti og har vært en av grunnleggerne av norske, demokratiske verdier. I styringen av miljøpolitikken i Klima- og miljødepartementet synes dette glemt. Det er Venstres interesser som representant for et mindretall som da presses gjennom og praktiseres.
Ønsket mer ulv enn flertallet
Dette tillates også av deres regjeringspartnere i flertallsregjeringen, så jeg unnskylder heller ikke dem.
Men faktum er at KLD praktiserer en ulveforvaltning som styrer mot målsetninger slik Venstre og det mindretall de var en del av, ønsket det da Stortinget behandlet ulvespørsmålet sist i 2016.
De ønsket mer ulv enn flertallet. De ønsket at utbredelsen skulle være større og de ønsket ikke fokus på ulvens genetiske opprinnelse. Nå er det den ulvepolitikken vi lever med. Det var ikke slik Stortinget og flertallet vedtok den i 2016.
Hvert år etter ulveforliket i 2016 har bestanden vært langt over Rovviltnemndene og lokalt forankrede vedtak overstyres på en så arrogant måte som bare et norsk miljøbyråkrati kan tillate seg. Vedtak om kompensasjon og utredninger av politikkens virkning på befolkning og muligheten for bruk av utmarka, neglisjeres.
Vedtak om undersøkelser av det opprinnelige genetiske opphav, forsinkes og druknes i uproporsjonale forvaltningstiltak for «genetisk viktige individer».
I alle andre sammenhenger mener KLD at det å fastslå om vi faktisk har et ansvar, vite om dette er en svartelistet eller rødlistet art, er avgjørende, men ikke for ulv. Det er et massivt statlig propagandaapparat som jobber.
Betydelig skjønn
Statssekretær Atle Hamar forsøker å forklare seg bort fra dette. Han legger skylda på lovverket.
Dette faller på sin egen urimelighet når det er departementets eget skjønn i bruken av loven som er problemet. Stortinget er Norges lovgivende forsamling, og har presisert i detalj hvordan lovverket kan brukes mer fleksibelt for å åpne for felling av mer ulv, slik at bestandsmålet kan etterleves.
Dette betinger at man har kunnskap om virkningene av ulvebestanden, noe departementet ikke viser noen interesse eller initiativ for å skaffe seg, snarere tvert imot.
Domstolene har også sagt at det er et betydelig politisk skjønnsrom for å utøve politikken og Stortingets bestandsmål ligger innenfor dette. Om man har politisk vilje, så har man skjønnsrommet.
Da står vi igjen med at Venstre er blitt et parti som setter demokratiets vedtak til side for å fremme et sært mindretalls interesse.
De andre partiene tillater det for å beholde Venstre i regjering.
Tilbake står et avkledd og fattigere demokrati med desillusjonerte velgere som mister respekten for byråkrati, sentralmakt og politikk.
Dagens Venstre-ledelse skriver et sørgelig kapittel inn i en stolt historie!