Mye av Frivillighets-Norge opplever at rekruttering er en utfordring.
«Hvordan skal vi greie å dekke etterspurte behov? De frivillige vi har er i aktivitet og vi greier ikke å rekruttere nye. Vi er mange organisasjoner som konkurrerer om de samme frivillige».
Kanskje en del av utfordringen ligger nettopp der? Vi tenker konkurranse der vi kunne dratt nytte av samarbeid. Men når ble frivillighet en konkurranse?
Vi har tross alt et felles mål om å skape gode inkluderende aktiviteter for mennesker som trenger det, enten vi er i Røde Kors, Bygdekvinnelaget, et korps eller idrettslag.
LES OGSÅ: Geir Ove Ovesens Signert «Jesus vender tilbake – til Hamar»
I et samfunn med stadig større sosiale ulikheter og stadig flere mennesker som opplever ensomhet som en del av hverdagen, er det viktig at frivilligheten blir flinkere til å åpne opp for samarbeid.
Når tilgangen på frivillige oppleves som liten, tror jeg lokale lag og foreninger i større grad må møtes rundt bordet, se på hverandres kompetanse og erfaringer og dra nytte av det.
På den måten kan det også komme opp ideer til nye engasjerende aktiviteter som kan gi rekruttering i neste runde.
Visste ikke om hverandre
Jeg har deltatt på flere møter der erfaringsutveksling og samarbeid har vært tema. Bare det å vite om hverandre er være nyttig.
På et av disse møtene deltok to foreninger som begge drev språkkafé i samme by, de visste ikke om hverandre. Den ene foreningen hadde ikke mangel på frivillige, men slet de med å markedsføre kafeen slik at folk benyttet seg av den. De hadde drevet aktiviteten over en periode, men opplevde at det var overvekt av frivillige til stede.
Den andre kafeen hadde derimot veldig godt med besøk, men foreningen visste ikke om de kunne opprettholde aktiviteten fordi de manglet nettopp frivillige.
I dette tilfellet var det enkelt å løse utfordringen, jeg tror ikke eksemplet er enestående.
LES OGSÅ: Helen Rønningsbakkens forrige Signert-artikkel «Julegaven»
Det er selvsagt ikke alltid man lykkes selv om man møtes med intensjon om samarbeid.
En person ved bordenden lar konkurranseinstinktet ta overhånd og bryter plutselig ut:
«Du skulle ikke heller bli med som frivillig hos oss da? Vår aktivitet passer nok mye bedre for deg.»
Ja, så var man like langt.
Konkurransen var neppe bevisst, kanskje dreide det seg egentlig ikke om noe annet å brenne for sin egen aktivitet. Men det er viktig å huske at eierskapet til aktiviteten kan bli så stort at det er vanskelig å slippe til både for samarbeid, andre mennesker og nye ideer.
Skape en gnist
Jeg opplevde en gang å gå inn i et styre der eierskapet var veldig stort hos flere. Jeg gledet meg til å bidra på en ny arena.
I første styremøte ble jeg møtt med «Vi pleier ikke å gjøre det slik her. Du kan få ei bok sånn at du kan lese deg opp på hvordan vi alltid har gjort ting hos oss».
Gløden min forsvant ganske umiddelbart. Jeg satt og fylte et stolsete som det var påkrevd at noen skulle sitte på, hverken mer eller mindre.
Å rekruttere frivillige krever at du åpner opp for nye ideer selv om du har ledet korpset eller drevet speidergruppa i en mannsalder.
Kanskje må du til og med la aktivitetene du har brent for de siste 15 årene vike for noe som er mer tilpasset dagens behov i lokalsamfunnet.
Frivilligheten er avhengig av ildsjeler. Men om eierskapet blir for stort kan selv ildsjelen ende med å brenne lyset i begge ender, der oppgaven egentlig skulle være å skape gnist hos andre.
De siste årene har heldigvis jeg sett flere gode eksempler på samarbeid som har ført til aktiviteter med nye frivillige bidragsytere.
Håndverk og miljøengasjement
I fjor satte Stange Husflidslag «Det grønne skiftet» på årsplanen.
Mange forbinder kanskje et husflidslag med eldre damer som strikker kofter og sitter med brikkevev, noe tradisjonsbundet og traust.
Men i møte med andre kan det tradisjonsbundne gi rom for nyskapende aktivitet. «Det grønne skiftet» engasjerte, og førte blant annet til samarbeid med Natur og Ungdom.
De voksne damene kunne håndverket, ungdommene hadde miljøengasjementet, sammen kunne de lage aktiviteter med fokus på gjenbruk, ivaretakelse av tekstiler, stopping og lapping.
En verdifull bieffekt av et slik samarbeid er at det oppstår en sosial møteplass på tvers av generasjoner.
LES OGSÅ: Flere debattinnlegg her
Et annet godt eksempel er Kvinner UT i Ringsaker, også kalt kvinnenettverk på åker’n. Der er det Bygdekvinnelaget og Røde Kors som samarbeider.
Bygdekvinnelaget sitter med kunnskap rundt hagebruk og dyrking av grønnsaker, Røde Kors har mange års erfaring med migrasjonsaktiviteter.
Åkeren har de to siste årene blitt en møteplass for kvinner fra ulike deler av verden gjennom hele sommerhalvåret. De frivillige binder seg ikke til å stille opp hver uke, men møtene på åkeren gir så mye at folk kommer selv uten å ha forpliktet seg.
Dørstokkmila er tung
Utfordringen er kanskje ikke at det ikke finnes folk å ta av, men snarere i hvordan man når ut til de som sitter på vent, de som synes dørstokkmila er tung å passere.
Jeg tror mye handler om å finne fram til aktivitetene som tenner gnist, det handler om å formidle behovene på en måte som engasjerer.
Og når en ny melder seg som frivillig så handler mye om å ta imot med åpne armer, enten vedkommende har ståpåvilje eller ville ideer.