Noen refleksjoner om den politiske utviklingen generelt, og om sosialdemokratiet spesielt.
Arbeiderpartiet har falt sterkt på gallupen de siste årene.
Hvorfor?
Har de sviktet arbeiderklassen, slik mange påstår?
Aps viktigste bidrag til samfunnsutviklingen har jo vært å (1) heve arbeidernes status, slik at de har kunnet slutte å stå med lua i hånda (jfr. Einar Gerhardsen) og (2) sørge for at de har fått en større del av verdiskapningen enn det kapitaleierne ville gi dem frivillig.
Feil ledelse?
Har AP feil ledelse, som derfor må byttes ut?
Å stille dette spørsmålet, er en trend som tydelig vis har blitt mer og mer populært.
Vi ser jo tydelig at politikken i stadig sterkere grad dreier seg om ledernes opptreden og popularitet – mens den politikken som faktisk føres, ikke utsettes for analyse av våre allestedsnærværende journalister.
Ronald Bradal
De skriver og snakker om politikk, som om den utelukkende dreier seg om personer og om taktikkeri – om hvem man kan samarbeide med for å oppnå egne fordeler.
Sakenes innhold analyseres aldri!
For å si som sant er, så savner jeg den tiden da aviser var knyttet til et parti. Da visste man i hvert fall hvor man hadde dem.
Nå, som alle påstår at de er nøytrale, har de i virkeligheten blitt holdningsløse, eller høyrevridde.
Et eksempel: Hamar Arbeiderblad har i lang tid opptrådt som et rent talerør for By- og bygdelista, og aldri som en støttespiller for Arbeiderpartiet.
For dårlige til å forklare?
Er vi for dårlige til å forklare vår politikk?
Av og til registrerer jeg at dette framstilles som et problem.
Men er ikke heller problemet at vi ikke har noen klar politikk, som våre tillitsvalgte kan formidle?
Et eksempel på dette: For en del år siden spurte jeg en meget dyktig og samfunnsbevisst lærer om hva hun syntes om Arbeiderpartiets skolepolitikk. Svar: «Arbeiderpartiet har ingen skolepolitikk, det jeg vet om!»
Eller er vi i ferd med å bli gammeldagse, fordi vi ikke følger med i tiden?
Det er ingen løsning for økt oppslutning å gjenta de samme argumentene som vi brukte på 1950- og 1960-tallet.
Jeg må imidlertid si, at min følelse er at partiets diskusjoner er repetisjonsøvelser fra midten av forrige århundre, og at Agenda spesielt har falt i denne fella.
Hvor finner vi vår tids arbeiderklasse?
Da jeg vokte opp på industristedet Raufoss, var det lett å svare på dette. Det var bare å stille seg opp i sentrum ved 16-tiden og se at flere tusen arbeidere kom i stri strøm ut fra hovedporten til fabrikkanleggene.
Funksjonærene hadde gått hjem en halvtime tidligere, og de hadde sine egne boområder – i nærområdet til fabrikken; et område som i hovedsak tilhørte bedriften og som var utviklet og bebygd av dem.
Hvordan kan man rekruttere folk til å delta i aktiv politikk?
Av og til ser jeg at aktive deltakere i politiske partier, blir beskyldt for å tviholde på sine posisjoner, slik at andre ikke får slippe til.
For oss som etter fattig evne har forsøkt å skjøtte slike små verv, ser verden annerledes ut.
Vår opplevelse er at det er nesten 100 % umulig å få folk til å engasjere seg politisk; i hvert fall som medlemmer og aktive deltakere i et politisk parti.
Engasjementet kan riktig nok være stort i enkeltsaker, som for eksempel skolestruktur eller plassering av sykehus eller annet.
Men et mer langvarig forpliktende engasjement er noe helt annet.
Det er lett å forstå dette, for hvis man engasjerer seg på den måten, er risikoen høy for at man blir framstilt som en slags profesjonell kjeltring – en slags yrkesforbryter, og hvem vil vel ha et slikt rykte på seg?
Det er faktisk grunn til å spørre om det representative demokratiet vil forvitre?
Kanskje folk heller vil ha et autoritært styresett?
Eller kanskje mange tror at man kan erstatte folkevalgte organer med et direkte demokrati?
Nåja, de fleste forstår at dette er umulig, men ofte fører offentlig debatt til at de styrende organene tvinges til å bestille konsulentrapporter.
Det ser ut til at svært mange velgere tror at konsulentfirmaer er mye flinkere til å finne fram til en sannhet enn det deres folkevalgte og kommunens administrasjon er i stand til.
Hvilke trender dominerer den politiske tenkningen i den vestlige verden i dag?
Det er mange slike trender, slik som følgende:
a. Fremmedfrykt – innvandrere vil ødelegge våre samfunn
b. Nostalgi – før styrte vi oss selv, og vi klarte oss med det vi hadde.
c. Skepsis til store enheter, slik som EU?
Vi er slik som tenåringer som rømmer hjemmefra – vi vil styre oss selv.
d. Sentrum mot periferi? Jfr. SP.
Det finnes en konspirasjonsteori, som også har fått fotfeste her i landet: det finnes en elite, bosatt i sentrale strøk, som overstyrer all oss i periferien/bygdene.
e. Angst for en ustyrlig flyktninge-situasjon?
Vil den rike del av verden oversvømmes av fattige migranter? Nåja, slik har jo skjedd før – i folkevandringstiden. Anglere og saksere bidro til å etablere England, og frankerne dannet grunnlaget for Frankrike, mens gotere rev opp Romerriket.
Hvilke samfunnsproblemer og -utfordringer blir viktigst i tida framover?
Det er vel svaret på dette spørsmålet, som bør danne grunnlaget for framtidig politikk? Min idé har etter hvert blitt vel kjent:
a. Klimaproblemer?
b. Overforbruk av naturressurser og medfølgende problemer?
Skal politikerne først og fremst følge folks ønsker og forventninger, eller skal de gå foran og lede an i en utvikling som er uunngåelig, selv om dette bryter med folks umiddelbare forventninger?
Dette er et interessant spørsmål, men ikke så enkelt å svare på. Aktuelle spørsmål som er knyttet opp til dette, er bl.a. følgende:
a. Hva er det egentlig folk ønsker seg?
b. Er disse ønskene urealistiske og derfor umulige å oppfylle, eller er det hele spørsmål om gode prioriteringer?
Er det forslag til gode løsninger eller er det klager over dagens situasjon, som er best egnet til å trekke til seg stemmer på meningsmålinger og ved valg?
Dette kan være hipp som happ. Ofte lønner det seg å bare sitte stille og vente på at de som styrer skal dumme seg ut og gjøre seg upopulære.
Hvordan vil partifloraen se ut om noen tiår?
Det er gode grunner til å spørre om Arbeiderpartiet er på vei til å oppleve det samme som Venstre. For hundre år siden var Venstre den framtidsrettede og radikale politiske kraften i Norge.
Framveksten av sosialdemokratiet gjorde dem overflødige, og nå er de i ferd med å forsvinne. Om et par tiår kan vi oppleve at Miljøpartiet de grønne overtar APs rolle som samfunnsutvikler. De som lever så lenge får se.