Jeg viser til Trygve Hannevold sitt innlegg i HA 16. november angående nedleggelse og salg av de psykiatriske sykehusene Sanderud og Reinsvoll, og reetablering til et sentralsykehus i Moelv.
Innlegget bør være en vekker for alle, ikke minst for de som sitter med myndighet og ansvar for utviklingen i psykiatri og helse i Norge.
Innlegget fikk en umiddelbar reaksjon hos meg i form av en melodi med en tekst som spratt fram i hodet mitt.
Joni Mitchells Big Yellow Taxi med følgende tekst: “Dont it always seem to go, That you don’t know what you’ve got ‘til it’s gone. They paved paradise, put up a parking lot.”
Ordet They må nok være de som sitter med myndighet, makt, og kontroll på penger innen psykisk helse og politikk for øvrig.
Kommer de slik som Trygve skriver, til å tenke på at «Allerede i antikken visste man at vakre omgivelser, stillhet, natur, frisk luft, åpenhet, tålmodighet, fravær av stress var terapeutiske faktorer som bidro til å berolige sinnet»
Dagens økonomiske strenge melodier kan dessverre oppfattes som fraværende av slike toner. Estetiske verdier utfordres. Og dagens verdi fokus risikerer dessverre kun å være på økonomi.
Videre synger Joni: “they took all the trees. Put ‘em in a tree museum. And they charged the people a dollar and a half just to see them.”
Det kan godt være urimelig å se for seg «a tree museum» på Sanderud eller Reinsvoll. Men dette hindre ikke tanken på hva som disse arealer skal utvikles til i fremtiden.
Oppkjøpere vil nok se områdene som en veldig interessant investering selv om de ikke helt vil følge tanken om «a tree museum» som en god forretningsidè for Innlandet.
I en lokal sammenheng kan vi lett bytte ut «parking lot» fra teksten med ordet boligblokk
Så, er tiden nå inne for seriøs refleksjon om planene for Sanderud og Reinsvoll? Ja, fordi “Don`t it always seem to go, that WE don’t know what we’ve got ‘til it’s gone.”