POLITIKK: Etter åtte år med Høyre i regjering viser tall fra Finansdepartementet at det er et avvik mellom det finansministeren Jan Tore Sanner sier, og de statistiske fakta hva angår inntektsulikhet i Norge.
Tallene viser at de som er i jobb tjener i snitt 3,7 ganger mer enn de arbeidsledige. De en prosent rikeste i tjener på sin side i gjennomsnitt 8,6 ganger så mye som resten av befolkningen.
Etter formue er forskjellen enda større. Altså er forskjellen mellom den rikeste prosenten og resten av befolkningen større enn forskjellen mellom de som er i og utenfor arbeid.
Sanners påstand om skillelinjene i norsk økonomi stemmer dermed ikke lenger. I stortingets spørretime den 26. mai, spurte Bjørnar Moxnes ut finansminister om forskjellene i den norske økonomien.
Sanner har tidligere uttalt at den største forskjellen mellom folk i Norge går mellom de som har en jobb og de som ikke har det.
Mer markert
Tallene viser at de økonomiske forskjellene har blitt mer og mer markert med Høyre i regjering, hvor den rikeste prosentens andel av den norske formuen har økt fra 18 til 23 prosent siden 2013.
Ulikhetene fortsetter å øke, og høyres regressive skattepolitikk er en bidragende årsak til denne utviklingen.
Det er derfor merkelig å være vitne til et parti som på den ene siden mener konsentrasjon av makt er uheldig, og på den andre siden skattlegger den rikeste prosenten i norsk økonomi langt lavere enn de øvrige norske lønnsmottakerne.
SSB publiserte i fjor en rapport med inntektsstatistikk fra 2013 til 2018.
Vi kunne her lese at skattenivået for den rikeste prosenten blitt redusert fra 23,7 prosent i 2013, til 19,8 prosent i 2018, i samme periode har denne gruppen hatt en økning i gjennomsnittsinntekt fra 6,9 millioner i 2013, til 8,25 millioner i 2018.
For de ti prosent rikeste blant nordmennene, med inntekter i sjiktet 91 prosent – 99 prosent, er skattereduksjonen langt lavere, fra 33,9 i 2013 til 33,1 i 2018.
For lønnsmottakere i midtsjiktet av den norske økonomien, prosentilen av lønnsmottakere i 40-60 prosent, har skattenivået mer eller mindre stått på stedet hvil, fra 20,2 i 2013, til 20,1 i 2018.
For denne gruppen har også gjennomsnittlig bruttoinntekt gått ned fra 413.000 i 2013, til 409.000 i 2018. Middelklassen har dermed fått en lavere andel av den totale økonomiske kaken.
Ulikhetene fortsetter å øke, og høyres regressive skattepolitikk er en bidragende årsak til denne utviklingen.
Kristoffer Myklebust Svendsen, Sosialantropolog Valgkampansvarlig, Rødt Hamar
Villfarelse
Siden fremleggelsen av Siv Jensens statsbudsjett i 2013, har Høyreregjeringen levd under en økonomisk nyliberal villfarelse om at reduserte skatter til de rikeste vil føre til investeringer i økonomien, som vil sysselsette arbeidstakere i større grad enn med et høyt skattenivå.
Dette er beviselig feil.
Ser vi på arbeidsledigheten i denne perioden, økte den fra 3,3 prosent til 3,8 prosent fra 2012 til 2013, året Høyre og FrP dannet regjering, og har i årene etter ligget mellom 3,6 prosent i 2014, til 4,7 prosent i 2016, før vi har nådd en rekordhøy arbeidsledighet etter coronaåret 2020, på fem prosent.
Økonomisk forskning, også før 2013, har tilbakevist påstanden om en korrelasjon mellom reduserte skatter for de rikeste, og økt sysselsetting, og etter åtte år med Høyre i regjering, finner vi fortsatt ikke hold i denne teorien.
Da er det også bekymringsverdig å se Anne Molberg, stortingskandidat for Høyre i Hedmark, gjenta de samme økonomiske usannhetene.
Hvor mye mer empiri trenger man for å revurdere, og vrake dette feilaktige økonomiske paradigmet?
I boken «The Spirit Level: Why More Equal Societies Almost Always do Better», av Kate Pickett og Richard Wilkinson fra 2009, kan man se at det derimot følger en klar korrelasjon mellom graden av ulikhet i et samfunn, og et utvalg sosiale problemer som levealder, matematikk-kyndighet og analfabetisme, spedbarnsdødelighet, drap, fengslingsrate, tenåringsgraviditeter, tillit, overvekt, mentale lidelser (som narkotika og alkoholavhengighet), samt sosial mobilitet.
Dette er tung empiri, som på utgiftssiden av statsbudsjettet fører til økte utgifter i takt med ulikhetsveksten.
Til høsten er det valg, og dersom man ønsker en endring av den norske politiske landskapet mot en mer progressiv skattepolitikk som på lang sikt vil føre til en utjevning av de sosiale forskjellene, må undertegnede oppfordre om å ta med disse tankene inn i valglokalet.