EØS er det viktigste avtaleverket vi har med våre europeiske partnere.
Den er ikke en avtale der Norge får alt nøyaktig som vi vil.
Men den sikrer norsk eksport, norsk deltagelse i det indre markedet og at arbeidsfolk og bedrifter i Norge likebehandles med arbeidsfolk og bedrifter i våre naboland.
Når noen nå vil utrede alternativer til EØS, må det være greit å spørre: Hva er det de egentlig lurer på? Og hva vil de risikere ved å si opp EØS?
Fra bedriftene i Innlandet eksporteres det for nær 30 milliarder kroner. Sysselsettingseffekten av eksporten i fylket er på hele 30.000 arbeidsplasser.
Bare i Ringsaker kommune er effekten 1.300 arbeidsplasser og en eksportverdi på 2 milliarder kroner i året. Er EØS-motstanderne villige til å sette dette på spill?
Det finnes flere alternativer til hvordan Norge kan forholde seg til EU. Tettest er EU-medlemskap. Det har Norge avvist gjennom folkeavstemning. Men det er likevel på mange måter det mest realistiske alternativet til EØS, hvis ikke Norge skal velge isolasjon og alenegang i internasjonale spørsmål.
Så har vi EØS som innebærer at deltakerne er medlemmer av det indre marked, som ved et EU-medlemskap. Unntakene er landbruk, fisk, euro og handelspolitikk. Videre kan man være med i EUs tollunion uten å være med i resten av det indre marked, som Tyrkia er.
Utenfor disse alternativene er de tradisjonelle handelsavtalene. EU har slike med mer enn 50 land. Norge kan nok få en slik, men husk at det tok Sveits 14 år å få på plass sin forbindelse til det indre marked. Skal Norges interesser inn i en 14-årig dvaletilstand uten avtale?
Handelsavtalene gir bedre markedsadgang enn WTO-reglene, men ingen gir medlemskap i det indre marked. Med Norge i det indre marked er våre bedrifter og arbeidsplasser beskyttet av felles spilleregler og felles regelverk. En handelsavtale ivaretar ikke dette. Men EØS gjør.
Så var det tjenester. Selv om stadig flere handelsavtaler nå har kapitler om tjenester, er de ikke så omfattende som EØS. Når vi er en del av det indre marked, kan alle tjenester ytes i hele dette markedet.
Mange norske bedrifter og arbeidsplasser lever av nettopp å levere tjenester – fysiske eller digitale – til Europa.
For norske bedrifter og arbeidsplasser finnes det ingen bedre avtale enn EØS, for den gjør oss til en del av det indre marked. Enhver kjent handelsavtale er dårligere for våre eksportmuligheter på Norges største og viktigste eksportmarked.
Så der står vi.
Og mens EØS er tema, lever vårt hjemlige problem videre.
Det gjøres ikke nok for å motvirke sosial dumping, eller for å forhindre at løsarbeidersamfunnet kommer tilbake.
Det gjøres ikke nok for å kontrollere at de reglene som gjelder innen f.eks. transportbransjen blir fulgt, slik at norske transportarbeidere ikke blir utkonkurrert av utenlandske sjåfører som bor i bilene sine og jobber 15-18 timer i strekk for 8.000 kroner i månedslønn.
Det gjøres ikke nok for å sikre at stillingene som tilbys arbeidsfolk er faste, hele stillinger – i motsetning til midlertidige deltids- eller tilkallingsstillinger. Det gjøres ikke nok for å sørge for at bemanningsbyråer behandler sine ansatte på linje med det ansatte i ordinære bedrifter opplever av lønns-, pensjons- og arbeidsforhold.
Alt dette kan vi gjøre noe med uten at EØS står i veien. La oss heller bruke ressursene på dét enn på å bekjempe EØS.
Og la oss ikke kaste norske arbeidsplasser og bedrifter ut i årevis med usikkerhet, der vi i mellomtiden vil oppleve at investeringer forsvinner utenlands og både industri og arbeidsplasser etableres i andre land der usikkerheten er mindre.