Det skulle gå ti år før vi turte å si det høyt: Terroristens mål var arbeiderbevegelsen.
I dag er det ti år siden det høyre-ekstreme terrorangrepet drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. Ingen har glemt den mørke fredagen da redselen, fortvilelsen og sorgen var bunnløs.
Vi husker også blomsterhavet ved Oslo Domkirke, de sorgtunge markeringene og rose-togene over hele landet. Vårt felles løfte var at kampen mot ekstremisme og ondskap skulle møtes med kjærlighet, åpenhet og mer demokrati.
Det skulle gå ti år før vi turte å si det høyt: Terroristens mål var arbeiderbevegelsen.
Det som skjedde, var et høyreekstremistisk angrep motivert av Ap-hat. Angrepet 22. juli var et politisk angrep, ikke mot staten, ikke mot statsapparatet eller demokratiet. Målet var Arbeiderpartiet og AUF.
Aldri noe generaloppgjør
I boka «Aldri tie, aldri glemme» som AUF gir ut ti år etter terroren kommer dette tydelig fram. Vi kan også lese om det ansvaret som AUF, de overlevende og etterlatte har kjent på i etterkant.
Hvor mye og ofte skulle man snakke om det arbeiderpartihat som kostet 77 mennesker livet? Mange som prøvde, ble beskyldt for å dra «22. juli–kortet» i den politiske debatten.
Nå innser flere at ansvaret for å nedkjempe høyreekstremismen ikke kan hvile på AUFs skuldre alene. Ledere for de politiske ungdomsorganisasjonene sier unnskyld og tar et oppgjør med egen passivitet. Det er bra.
Erna Solberg sier «Jeg kan forstå at man i ettertid mener oppgjøret med terroristens politiske ideer ble ufullstendig». Til statsministeren er det fristende å svare med et annet av hennes favorittuttrykk: «Jeg ville ikke brukt de ordene».
Faktum er at på tross av samhold og løftede roser, ble det aldri tatt noe generaloppgjør med den grumsete høyreekstremismen. Nå bør tiden være inne til akkurat det.
Alle har et ansvar
Vi sa i 2011 at dette aldri måtte skje igjen. Men angrep har skjedd, og drap er begått ut ifra det samme forkvaklede tankegods. Ord har fortsatt å bli til handling. Derfor må kampen videre rettes mot ord og holdninger, og det må være en felles politisk front.
Hatet og rasismen må møtes med politiske svar. De høyreekstreme må ikke få isolere seg i sine mørke konspirasjonskamre, men tvinges fram i lyset og inviteres inn i fellesskapet.
Vi har alle et ansvar for å se hverandre og ta oppgjøret. Der hatet lever og får næring, kan det drepe.
AUF har med boka si lagt et grunnlag for å invitere alle inn i kampen, både politiske motstandere og samarbeidspartnere.
De overlevende fra Utøya er ikke bare ofre, de er tidsvitner og ressurspersoner som storsamfunnet burde lytte til for å lære. Få andre sitter på mer dyrekjøpt kunnskap om rasisme, politisk vold og ekstremisme.
Aldri mer
Sangen «Mitt lille land» av Ole Paus ble mye sunget under minnemarkeringene etter terrorangrepet i 2011. I dag er det tid for å spørre «hva nå mitt lille land?» De synlige merkesteinene vil komme på plass, i regjeringskvartalet og på Utøya-kaia.
Vi vil ikke glemme, ei heller at terroristens mål var arbeiderbevegelsen. Men hva med alle de andres politiske unnskyldninger og innrømmelser? Kan vi ha håp om et tverrpolitisk oppgjør med kreftene og ideologien som drev terroren fram?
I dag har vi en nasjonal minnesmarkering. Vi står sammen og aldri glemmer. Dagene som kommer, bør vi bruke til å bryte tausheten og aktivt oppfylle løftet:
Aldri mer 22. juli!
På tross av samhold og løftede roser, ble det aldri tatt noe generaloppgjør med den grumsete høyreekstremismen. Nå bør tiden være inne til akkurat det.
Hilde Nyutstumoen