Miljøbevegelsen i Norge består av en rekke interesseorganisasjoner som alle er samstemte i at miljøpolitikken må gi en bærekraftig utvikling. Konkret betyr det at mennesker ikke kan hente ut flere ressurser fra naturen enn det naturen greier å reprodusere, og at menneskelige aktiviteter ikke fører til utslipp av avfallsprodukter som truer livsbetingelser.
Utover dette har de ulike miljøorganisasjoner som WWF, Greenpeace, Naturvernforbundet, Norges Miljøvernforbund, Natur og Ungdom, Framtiden i våre hender, Zero, Harvest og Bellona sine prioriterte satsingsfelt, og de har også dels vidt forskjellige syn på hvordan miljøkrisa best kan løses.
Noen mener at man primært bør satse på å teknologisere seg ut av miljøkrisa. Andre går inn for en omlegging til en enklere og mer arbeidsintensiv teknologi.
Noen mener at miljøet er best tjent med spredt bosetting, mens andre peker på at inngrep i naturen og ressurser til bygging av og vedlikehold av infrastruktur kan reduseres dersom folk flest bor og jobber i regionsentra med korte avstander til ulike tjenester og produkter.
Det er også uenighet om bygging av vindkraft på land og i noen tilfeller også om kjernekraft kan tas i bruk i større monn for å erstatte kull, olje og gass.
Enkelte mener markedet selv vil vri bruken bort fra fossile energikilder, men blir imøtegått av de som hevder at det er selve kapitalismen som er opphavet til miljøkrisa.
Den største politiske utfordringen for både miljøbevegelsen og for Norge som nasjon er hvordan de skal gjøre noe med globale maktforhold.
De bør bli tydeligere på hvilke konkrete tiltak som faktisk kan få tungvektere av CO2-utslippsnasjoner, som bl.a. USA, Kina, India og Russland, samt internasjonal storkapital til raskt å slutte å brenne kull, olje og gass.
De kommer også temmelig til kort når det gjelder hva de har i verktøykassa for å overtale andre land til å trappe ned sin produksjon av fossile energikilder så lenge etterspørselen gjør produksjonen lønnsom.
Om valget i 2021 skulle gi de mest markante miljøpartiene en vippeposisjon i Stortinget, vil de best lykkes om de er villige til og evner å enes om miljøsaker som skal behandles i den neste fireårsperioden.
Slik kan de komme noen nye viktige skritt på veien til mot en bærekraftig utvikling for miljøet.