I starten av pandemien satte regjeringa ned ei koordineringsgruppe for sårbare barn og unge.
Gruppen skal jevnlig rapportere til Barne- og familieministeren.
I deres 11. statusrapport, som kom i starten av februar, gir de uttrykk for en økt bekymring for ensomhet blant unge, spesielt i områder med høyt smittetrykk.
Dette burde være å sparke inn åpne dører. Mange har pekt på nettopp denne utfordringen siden mars 2020.
Allikevel må man i den 11. pandemimåneden fortsatt påpeke viktigheten av at barn og unges tjenester holdes åpne og er tilgjengelige for barn og unge.
Barnevernet rapporterer om at de har færre samtaler med barn og unge, og at de mottar færre bekymringsmeldinger enn tidligere.
Solberg og Ropstad kan godt fortelle meg at de setter barn og unge først, men det er etter at de gjentatte ganger har stengt tilbudene deres. Smitteverntiltakene har rammet barn og unge hardt.
Helsesykepleiere har drevet med sporing, lærerne er utslitte og er for få til å rekke over alle oppgavene og fritidstilbud er nedstengt.
Min bekymring er her og nå, men like fullt for de langsiktige konsekvensene av pandemiens inngrep i barn og unges liv.
En undersøkelse gjort av NorgesBarometeret viser at seks av 10 kommuner mener koronapandemien påvirker økonomien negativt, og at det går verst ut over skolene.
Gitt den allerede pressede kommuneøkonomien som vi alle opplevde i budsjettmøtene før jul; hvor kommunepolitikernes rolle er redusert til å verne de skjøreste tinga fra ruinering og kutt, er det ingen grunn til å tro at viktige tjenester for barn og unge står like fjellstøtt som før.
Ved siden av at de sårbare nå er enda mer sårbare, er ungdomstida generelt en tid preget av milepæler; Russetid, konfirmasjon, den første kjæresten og overgang til ungdomsskole og videregående.
En generasjon med ungdom har fått denne tida snudd på hodet og ingenting har blitt som forventet.
Unge voksne er i ferd med fylle opp ledighetskøene og de som er under utdanning eller skal i gang med sin utdanning vil møte et arbeidsmarked med stor konkurranse.
Vi er i ferd med å svikte generasjonen som kommer.
Å styrke kommuneøkonomien betraktelig og å sørge for at sikkerhetsnettet er finmasket, er viktige steg.
Jeg er derfor glad for at SV i sitt alternative budsjett er det partiet som gir mest til kommunene, reverserer usosiale AAP-kutt, innfører feriepenger på dagpenger og går foran for en krisepakke for fattigdom og psykisk helse. Måtte et nytt flertall sikre det.