Hvordan er det Hamar kommune behandler sine gamle i forbindelse med koronavaksineringen? Mine gamle foreldre bor i leilighet i 4. etasjes sentralt i Hamar. De har hjemmesykepleie to ganger daglig i tillegg til betydelig hjelp fra pårørende og andre.
Den ene på 89 har en utfordrende diabetes og den andre på 96 er utslitt og trøtt, stadig svimmel og elendig til bens.
Stor var overraskelsen da vi skjønte at vaksinen mot koronaen skulle settes på Hamar rådhus og ikke av hjemmesykepleien når de likevel kommer. Bare det å kle på seg yttertøy og vintersko er en utfordring, før vi tar heisen ned i kjelleren og får stablet dem inn i bilen.
Vel fremme på rådhuset oppdager vi at det ikke er mulig å kjøre helt frem til døren på grunn av stengsel, og på vaklende ben med en lånt rullestol som rullator i tillegg til staver, kommer vi oss inn.
Venterommet er fullt av gamle mennesker med staver, krykker, rullatorer og rullestoler.
De fleste har med seg pårørende. Personalet er hyggelige og vennlige, men den som hører dårlig får ikke med seg særlig mye av det som blir sagt bak munnbindet.
På veg tilbake til bilen melder den eldste pass når vi har kommet halvveis og jeg henter rullestolen.
Den ene mister høreapparatet da han tar av seg munnbindet og en leteaksjon ble satt i sving for å finne det igjen.
Vel hjemme i leiligheten er det to fullstendig utslitte gamle som ikke et sekund orker tanken på at denne øvelsen skal gjentas om tre uker, den 2. februar for å få vaksine nummer to.
Innen den tid får jeg håpe at kommunens hjemmehelsetjeneste tar til vettet og sørger for vaksinering hjemme hos beboere som allerede er pleietrengende.