MJØSSYKEHUSET: Vi hadde en drøm. Innlandet skulle endelig løftes opp i eliteserien og få sitt ene store spesialistsykehus.
Lokalsykehusene skulle forsvinne og alt samles i det nye store hovedsykehuset.
Det var en drøm de aller fleste delte og var enige i.
Men hva er vi i ferd med å få?
Det store hovedsykehuset, Mjøssykehuset, forvitrer mer og mer.
Bildet som tegner seg med et nedskalert spesialistsykehus i Moelv og oppgraderte sykehustilbud i Lillehammer og Elverum begynner til forveksling å ligne dagens struktur med fire sykehus.
Det som er skjedd er at spillereglene gradvis endres. Den første avgjørende runden var at to av de nåværende sykehusene likevel skulle opprettholdes – Lillehammer som akuttsykehus og Elverum som sykehus for planlagte operasjoner.
Neste runde er, i følge HA forrige uke, at stadig mer av behandlingstilbudet som «alle» så for seg på Mjøssykehuset skal overføres til disse to lokale sykehusene.
Noe helt annet
Det sykehusplanleggerne legger opp til er noe helt annet enn det som var den opprinnelige visjonen – eller målbildet som det heter.
En fragmentert og forvitret modell av det store hovedsykehuset ligner med sine tre sykehus (Lillehammer, Moelv og Elverum) mer og mer på 0+-alternativet (Lillehammer, Gjøvik og Hamar/Elverum).
Og når stadig flere funksjoner flyttes ut fra Mjøssykehuset, må årsaken være frykten for en formidabel kostnadssprekk.
De som må betale prisen er de som bor i den tettest befolkede regionen i hele Innlandet.
Ikke bare mister Hamar-regionen sitt sykehus, men folk som bor i Stange og Hamar kan fort havne i Elverum eller Lillehammer når de må på sykehus.
Rolv A. Amdal, tidl. red. i HA
Ikke ved det nye store hovedsykehuset i Moelv, slik vi alle har trodd. Innbyggerne i Hamar-regionen blir brikker i et spill der det gjelder å få stort nok pasientgrunnlag til å legge funksjoner til Elverum. Elverumsregionen alene har ikke stort nok pasientgrunnlag.
Hva gjør man da? Jo, med et pennestrøk flytter man innbyggerne i Hamar-regionen til Elverum sykehus.
Og er noen over 70 år i Hamar eller Stange så uheldig å få brudd i hofta, havner de på Lillehammer og ikke Moelv for operasjon.
Såkalt demokratisk prosess
Det er mange runder i denne planleggingsprosessen som gir grunn til ettertanke.
En av dem er daværende helseminister Bent Høies legitimering av den såkalte demokratiske prosessen med henvisning til at et flertall av ordførerne i Innlandet ville ha Mjøssykehuset i Moelv.
Ja, det var isolert riktig hvis man talte antall ordførere. Det er beviselig slik at i et fylke som Innlandet er det langt flere små kommuner i distriktene enn store bykommuner.
I en slik «opptelling» veier alle likt, uansett om kommunen har 800 eller 32.000 innbyggere, slik det til forveksling var i det gamle fylkestinget også – den gangen fylkeskommunen styrte sykehusene. Men det var jo det man ville bort fra da staten overtok styringen av sykehusene fra 2002.
Det skulle være sykehusfaglige momenter som var avgjørende. Ikke antall ordførere.
Det man også kan undres over var den frenetiske motstanden mot å legge Mjøssykehuset til Brumunddal – både i ledelsen i Sykehuset Innlandet og hos helseminister Høie.
Hadde man den gangen valgt Brumunddal, ville prosessen gått på skinner nå. Brumunddal ville vært et utmerket kompromiss. Men styreleder Gjedrem brukte dobbeltstemmen sin på å stemme ned Brumunddal.
Det er vel kjent at ledelsen i Sykehuset Innlandet går for et Mjøssykehus lokalisert til Moelv.
Da er det legitimt å spørre om det er bukken som passer havresekken når det er sykehuset selv som leder prosessen med å skaffe fram bakgrunnsdata for den endelige beslutningen.
Det må være lov å spørre om det sikrer et legitimt beslutningsgrunnlag. Statistikker og modeller kan som kjent brukes til så mangt. Det må uansett være et minimumskrav at alle data og beregningsmodeller blir lagt fram offentlig.
Noe av poenget med samling i ett spesialistsykehus var at pasientene skulle slippe å sendes som «pakkepost» mellom sykehusene.
Når stadig flere somatiske funksjoner flyttes ut av Mjøssykehuset, øker risikoen for at pasienter fortsatt må forholde seg til flere sykehus.
Dessuten har leger påpekt at en slik modell vi nå øyner konturene av vil være et hinder for å sikre rekruttering av legespesialister.
Ganske trist
Det er egentlig ganske trist å være vitne til det som skjer.
Den ene store samlingen i et Mjøssykehus som alle var enig i, blir mer og mer fragmentert ved at funksjoner flyttes ut til sykehusene i Lillehammer og Elverum.
Da står man igjen med tre sykehus – akkurat det samme som i 0+-alternativet. Da er det ikke til å begripe at 0+-alternativet med sykehus i Lillehammer, Gjøvik og Hamar/Elverum skulle være så håpløst. Det er til forveksling også tre sykehus med betydelig spesialistkapasitet.
Og koster bare det halve.
Det var lenge kamp og rivalisering mellom sykehusene i Hamar og Elverum.
Men etter at sykehusene ble slått sammen til ett foretak og man, riktignok etter heftige diskusjoner, kom fram til en fordeling av funksjoner i 1999 har det hele fungert rimelig bra.
Sykehusene i Lillehammer og Gjøvik er også slått sammen til ett foretak, men rivaliseringen eksisterer fortsatt den dag i dag. 0+-alternativet forutsetter at det må skje noe med funksjonsfordelingen mellom Lillehammer og Gjøvik. Er det den diskusjonen man kvier seg for?
Sett i et større perspektiv er planleggingen for å realisere drømmen om ett stort hovedsykehus i elitedivisjonen dessverre blitt historien om en prosess som havnet i grøfta.
Det var ikke dette vi drømte om.