Flere enn meg kjenner hjertet synke i brystet ved synet av dyretransport på vei slakteriet.
Flere enn meg kjenner på en bekymring rundt hvordan en stadig lengre og mer effektiv transportvei oppleves.
Flere enn meg kjenner på en uro ved tanke på hva dyrene skal gjennomgå ved endelig ankomst.
Flere enn meg ser en annen vei. Og akkurat som meg klamrer de fleste seg til tanken om at dyrene ikke forstår hva de skal- og at de blir behandlet humant og slaktet uten skrekk og smerte.
Men svært få av oss vet. Innsyn i slakteriene eksisterer ikke. Vi vet også veldig lite om den yrkesgruppen som håndterer dyrene underveis i prosessen. For hvordan er det å jobbe i et miljø fylt av avføring, blod og innvoller? Der hundrevis av dyr daglig uttrykker fortvilelse og dødsangst. Der de aller fleste dyrene ikke engang har rukket å nå ungdomsalder.
«Personlig led jeg ikke fysiske skader, men stedet påvirket sinnet mitt. Mens jeg tilbrakte dag etter dag i den store, vindusløse boksen, føltes brystet mitt stadig tyngre og en grå tåke senket seg over meg. Om natten hånet tankene mine meg med mareritt, og spilte på nytt noen av grusomhetene jeg hadde vært vitne til i løpet av dagen. En ferdighet du mestrer mens du jobber på slakteri er adskillelse. Du lærer å bli nummen til lidelse og død. I stedet for å tenke på kyr som hele levende vesener, skiller du dem inn i salgbare, spiselige kroppsdeler. Det gjør ikke bare jobben enklere – det er nødvendig for å overleve». Dette er en uttalelse fra en tidligere slakteriarbeider til BBC.
Det finnes ikke mye forskning fra norske forhold, men vi vet fra britisk og amerikansk forskning at det er store problemer blant slakteriansatte knyttet til både alkohol og andre rusmidler. Det er mange forekomster av posttraumatisk stresslidelser og det er hyppige selvmord.
Det vi vet fra norske forhold er at en annen yrkesgruppe – veterinærer – topper selvmordsstatistikken. Forklaringen er sammensatt, men det blir antydet fra studien at det å måtte ta liv er en stor påkjenning. Så hva da med slakteriarbeiderne, som daglig tar livet av hundrevis?
Selv om hensynet til dyrenes lidelser er første prioritet, burde vi reflektere over om kjøtt virkelig er verdt kostnadene som påføres de slakteriansatte. Det å daglig bidra til å ta livet av friske dyr, bryter så totalt med tanke- og verdisettet i resten av samfunnet. Slik kan man godt kan forstå funnene i forskningsrapporter, der skadene sammenlignes med PTSD-skadene på hjemvendte soldater.
En annen beretning kommer fra den svenske veterinæren, Lina Gustafson, som begynte å jobbe i et svensk slakteri med en hensikt å fremme dyrevelferden.
Gustafson beskriver den hverdagslige volden mot dyrene, kontrollsystemet hun selv var en del av- og kampen mellom samvittigheten og den mer og mer følelsesmessige nummenheten. En av anmeldelsene etter boka hennes lyder: «Like kompetent som oppriktig tar forfatteren leseren inn i de mørkeste delene av vår sivilisasjon»
Det er mange gode grunner til å kutte ut kjøtt. Hensynet til klima, helse og natur er noen av dem. Selv om disse årsakene bør være god nok grunn, er det hensynet til dyrene- og alle som jobber i det, som av en britisk slakteriarbeider blir kalt, «dødsmaskineriet», som bør veie tyngst.
Det hjelper ikke å se bort. Det hjelper ikke å lulle seg inn i forestillinger om at slakting er humant. Det eneste som hjelper er å slutte å handle både kjøtt, egg og meieriprodukt.
‘If slaughterhouses had glass walls, everyone would be vegetarian’. Sitatet er fra Paul McCartney.