Russland og Ukraina-konflikten har avdekket to forhold. Det ene er at det står dårlig til med beredskap og beredskapsplaner i Norge.
Det andre er politikernes, men også virksomhetseiernes ansvar, med å ta et helhetlig samfunnsansvar – i samsvar med Grunnlovens intensjoner – i den hensikt å beskytte landet og dets innbyggere.
Forleden kunne Nettavisen berette – sitat:
«Nesten en tredjedel av dekkene vi kjøper i Norge produseres nemlig i Russland. Som en del av en rekke sanksjoner mot landet, har Norge sluttet å produsere dekkene sine der».
Dagens markedsliberalistiske politikk har dermed skapt en betydelig europeisk avhengighet til diktaturregimer – og den billige arbeidskraften de kan tilby. Dette for å skaffe viktige forbruksvarer til egen befolkningen.
Samtidig avdekkes det mangel på beredskapsplaner og alternativer for anskaffelse av eksempelvis korn, gjødsel og gummidekk – som Norge er avhengig av import på.
Dermed oppstår det en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel på flere vareprodukter – noe som virker kostnadsdrivende ovenfor forbrukerne.
Det er trist å registrere at den private spekulative kapitalen og markedet har fått sterkt grep over politisk styring på forsyning, sikkerhet og beredskap med mer. Europa fremstår dermed som nyttige redskaper for diktaturstatenes eksistens og virke.
Etter at vesten igangsatte sanksjoner mot diktaturstatene, har mange investorer en virkelighet de ikke så for seg, samtidig som de skrur prisene kraftig opp på de varene som det er blitt knapphet på. Det er bare trist å oppleve at vårt demokrati er blitt så avpolitisert, til fordel for det private markedet, at det knapt er igjen virkemidler til å beskytte befolkning mot prisøkningene og knapphet på tilgang på varer.
Norge hadde en verdensledende gummifabrikk på Askim, som drev med betydelig overskudd. Endringer i industrikonsesjonslovene (som for øvrig ble opphevet med EØS-avtalen fra 1994), medførte at fabrikken ble solgt til utlandet.
Oppmykningene på konsesjonslovene startet allerede fra 1984, etter undertegnelsen av Luxembourg-erklæringen, og utarbeidelsen av EØS-avtalen startet opp.
Med markedsliberalismen og EØS-avtalen, er det oppstått en kapitalistisk egoisme som mangler sidestykke i vår historie.
I jakten på penger, er det visst helt uten betydning hvem man inngår kontrakter med, ikke engang når det skjer med brutale regimer som bryter menneskerettigheter?
Norske politikere og myndigheter virker til å jatte med – og fortsetter å ignorere sitt folks valg av retning fra EU-avstemningene i 1972 og 1994, hvor selvråderetten for landet sto sentralt.