MAI: Av og til blir kirken (Den norske kirke) kritisert for å være «for politisk» – både fra høyre- og venstresiden.
Det siste er at teologer og prester selv stiller spørsmål ved om det for eksempel er riktig av kirken å ha 1.mai-gudstjenester.
En god 1.mai-gudstjeneste i Hamar domkirke i år, ga nyttige refleksjoner inn i samtalen om kirkens «politiske» rolle.
I Hamar domkirke var det i år (som før) tillyst «solidaritetsgudstjeneste». Bibeltekster og salmer fokuserte på vårt nasjonale og allmenne ansvar, bønner ble bedt for fred, og en god appell trakk fram nødlidende og krigsrammede i Ukraina og andre steder.
Og ikke minst en god preken både begrunnet kirkens sosiale og samfunnsmessige ansvar – samtidig som den klart markerte at det er grenser for hvor detaljert og konkret kirkens engasjement kan være.
Ord som hører hjemme i virkeligheten
Det er ingen tvil om at kirkens livsgrunnlag er å forkynne evangeliet: budskapet om at Gud elsker sine mennesker og tilgir oss synd og gir oss nye sjanser.
Siden urett, utbytting, hat og krig avgjort hører inn under ordet synd, er det klart at når synden skal avdekkes og bekjempes, må kirken også bruke ord som hører hjemme i den sosiale og politiske virkeligheten.
Leif Jørn Hvidsten
Hvis kirken skal forkynne evangeliet rett, må den kunne påpeke uretten palestinerne eller ukrainerne lider under på grunn av henholdsvis Israels og Russlands okkupasjon og krigføring. Eller fokusere på hvordan vi ødelegger livsgrunnlaget for kommende generasjoner ved forurensning.
Eller holde fram fosterets rett til liv. Utfordringen for kirken blir svarene som kan gis på disse spørsmålene. Der kan ikke kirken være for konkret: kirken kan ikke si hvor grensen for oljeutvinning nordover skal gå. Kirken kan ikke fordele landområder i Palestina og Ukraina.
Og kirken kan ikke si at abortloven må inneholde nemnder eller at den absolutte grensa for abort går der eller der.
Kan i liten grad gi løsninger
Gud vil ikke krig. Gud vil ikke utbytting. Og Gud vil ikke at skaperverket skal ødelegges. Men i vår syndige verden skjer dette.
Og av og til handler det ikke om å velge mellom rett og galt, men om å finne det minste ondet. Løsningene må være politiske.
Kirkemedlemmer kan selvsagt si og mene – men da som representanter for politiske partier eller bevegelser.
Kirken som kirke kan i liten grad gi løsninger. I kirken er vi mennesker med all slags politisk oppfatning – og all slags ulike begrunnelser for hva vi mener er rett og galt. Evangeliet peker på. Evangeliet avslører. Og evangeliet utfordrer alle politiske partier og bevegelser.
En god 1.mai-gudstjeneste i Hamar viste muligheten av å fortsatt ha gudstjenester 1.mai – uten å bli partipolitisk.