Denne setningen hadde nok eksistert lenge i det muntlige språket før den ble nedtegnet rundt år 1000.

Dette betyr at en almenning er noe svært gammelt og bestandig – en kontrast til dagens jag etter kortsiktig profitt og rasering av naturarealer i veksten og elektrifiseringens navn.

Nettopp arealer er svært sentralt i denne sammenhengen. Det er det en almenning er. Et areal hvor bygdas befolkning innenfor gitte rammer, har kunnet utfolde seg og benytte bruksrettene.

En bruksrett handler ikke bare om penger til f.eks. grøfterør og solceller på taket. Den er i stor grad knyttet til selve arealet i form av jakt, fiske, beite, bærplukking og det å kunne oppholde seg og fritt ferdes i et område, uten at noen skal måtte stå med lua i handa.

Leser du litt almenningshistorie, oppdager du fort at disse arealene ikke har kommet på bygdefolkets hender av seg selv. Kloke og gode ledere lot bygdefolket eie og råde over områdene slik at alle skulle ha et visst vern mot armod og nød.

Allikevel har almenninger til stadighet opp gjennom historien blitt truet av konger og pengemakt. Modige og sterke personer har tatt kampen mot disse kreftene.

De fleste tapte, men her på Hedemarken har våre forfedre klart å bevare dette instituttet. Jeg vet at mange misunner oss dette.

I dette perspektivet blir det for meg helt meningsløst å avhende store områder av en bygdealmenning til vindindustri. Jeg er heldigvis ikke alene om å tenke slik.

Styret i Brandbu og Tingelstad Almenning hadde også blitt fristet til å avstå grunn til vindkraftagentene som lokket med store penger.

De avslo uten videre seremoni fordi noe slikt strider imot og er uforenelig med almenningstanken og tradisjonell drift.

De uttrykker også at vindindustri ville gjøre området mindre attraktivt. Styret i Romedal Almenning sa også nei etter påtrykk fra eierne.

Hva er så denne almenningstanken? Er den fortsatt preget av rettsregelen «Så skal almenning være som den har vært av gammel tid»?

Etter mitt syn handler ikke dette om at øksa er byttet ut med moderne skogsmaskiner. Denne rettsregelen rommer grunnprinsippet om langsiktighet i et større perspektiv.

Magnus den Milde Lagabøte (1274) skrev sine lover med tanke på å sikre allmennheten rettigheter til verdige og selvstendige liv. Rett skal stå over makt.

Dette tankegodset ligger også til grunn i forvaltning og opprettholdelse av arealer i almenninger. Å gi bygdefolket retten til å høste goder uavhengig av posisjon og status.

I dag er ikke høsting av mat og ved i en almenning livsnødvendig, men disse eldgamle og nedfelte bruksrettene er for svært mange en betingelse for å leve hele og gode liv.

Er et industriområde i en almenning forenelig med dette? Hva sier dagens lovtekster om retten til innskrenking og bortfall av disse urgamle rettighetene?

Det er ikke igjen så mange bygdealmenninger i dag. De har blitt spist bit for bit og bygdefolket klarte aldri å ta områdene tilbake.

Nå står vi altså i den, for mange, absurde situasjonen at bestyreren i Norges største bygdealmenning (RASA) argumenterer med alle virkemidler for å sperre av, fragmentere og ødelegge hardt tilkjempede bruksrettsarealer til kortsiktig vindindustri i Stange Almenning.

Det er ikke kongen (ekspropriasjon) som truer arealene nå, men trusselen kommer rett og slett fra almenningen selv. Jeg har ikke klart å sitte stille å se på dette her, selv om det sikkert hadde vært mest behagelig å være i den tause majoritet.

Så til alle som tar på seg den viktige oppgaven og det personlige ansvaret det er å sitte i et bygdealmenningsstyret, les historie og tenk langsiktig.

Det finnes mange kulturminner i almenningen, men det viktigste kulturminne er kanskje almenningen selv.