Målmann og Venstrepolitiker Halvdan Koht meldte seg tidlig på 1900-hundretallet inn i Arbeiderpartiet for realisere sin drøm om et klasseløst samfunn – hvor et hovedelement var et nytt skriftspråk på «norsk folkemåls» grunn – det vil si – blande bokmål og nynorsk med hovedvekt på såkalt folkelige elementer i ca. 300 dialekter.

Denne parodi av et skriftspråk ble kalt samnorsk og bidro sterkt til å svekke språklig uttrykksevne hos folk flest.

Jeg tenker med gru tilbake på min gymnastid ved Hamar Katedralskole på 1950-tallet- da mine norskstiler etter å ha vært under min norsklærers rettepenn lyste i rødt som bloddryppende, nyslaktede lam.

Ikke rart at Arnulf Øverland ble min store helt, og Riksmålsforbundet den naturlige normeringsinstans for mitt skriftspråk.

I 1953 oppga Arbeiderpartiet sitt samnorsk-program.

Begrepet samnorsk var da blitt til stor belastning for partiet

Etter at samnorsktanken var oppgitt, slo partiet dessverre inn på et nytt feilspor.

Den norske språksituasjon i dag bygger alt vesentlig på Målloven av 1980, som sidestiller bokmål og nynorsk som offisielle skriftnormer i landet.

Denne sidestilling av et marginalt særspråk med det naturlige, dominerende skriftspråk – bokmål, ble politisk gjennomført i 1980 med en kontroversiell, udemokratisk mållov, som frem til i dag totalt har spilt fallitt og hvis uheldige konsekvenser oppleves daglig med tvangsforing av nynorsk i skole media og samfunnsliv.

Undervisningsminister, Gudmund Hernes forsterket på 90-tallet med sine skolereformer ytterligere misforholdet mellom politikerdrøm og realitet.

Ikke minst er tvangsforingen dømt til å mislykkes på grunn av innvandringen som bare vil øke og øke.

De fleste som kommer til Norge, går politisk. til Arbeiderpartiet

Disse er absolutt ikke tjent med dagens språkpolitikk, som nærmest gjør den til annenrangs borgere – da de av forståelige grunner slipper dobbeltopplæring i norsk- men i integreringsprosessen må stille bakerst køen om offentlige stillinger – da målloven av 1980 krever at ansatte i offentlig tjeneste må beherske begge målformer.

De nynorske privilegier må nå opphøre, og ulike, regionale særspråk tilbys som valgfag i skolen.

Siste statistikker fra SSB viser at kun ca. 5 prosent av befolkningen frivillig benytter skriftlig nynorsk – denne lille gruppen må ikke lenger via sovende stortingspolitikere dirigere det store flertall av befolkningen til å måtte lære seg et ekstra overflødig skriftspråk, som de senere i livet verken vil mestre eller få bruk for.

Arbeiderpartiet var ment å være et parti – for folket – for den lille mann og kvinne – for den vanlige skoleelev – som på toppen av utallige utfordringer i skolen skal ha et tidkrevende sidemål å streve med.

Frp er det eneste parti som har valgfritt sidemål i sitt program – men har til nå valgt å sitte med hendene i fanget.

Hvis Arbeiderpartiet før neste valg endrer sin fastlåste språkpolitikk, vil det etter min mening bidra til at partiet får fremgang.

Da vil det bli mulig å få politisk flertall på Stortinget for å samle seg om ett, offisielt skriftspråk på linje med alle siviliserte land i verden.

Kulturelle, språklige særinteresser kan ivaretas og flettes inn i skoleverket som frivillig sidemålsundervisning – samisk, kvensk, nynorsk og dialekter.