Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da tier'n var gul, og femmer'n blå - sånn lyder en klassisk deLillos-låt fra 1990, som handler om skomakeren som mismodig må se sønnen starte videoutleie i stedet for å bli ved lesten. Folk vil ikke lenger slite ut skoene sine - de vil slappe av, mener sønnen.
Skomakerne er ikke borte ennå. Men de er veldig mange færre. deLillos selger fremdeles LPer. Men platebutikker dukker kun veldig sjelden opp som hyggelige kuriosainnslag i bybildet. Ingen kjøper CDer, og hele forretningsgrunnlaget for artister og plateselskaper er helt forandret fordi lytting av ny musikk nesten utelukkende skjer via strømming.
Det kanskje mest kjente eksemplet på moderne mediearroganse er ikoniske Kodak, som nektet å avfinne seg med at digitale fotografier ville ta over markedet for fysisk film på rull.
Kvaliteten ville da aldri bli den samme? Mens konkurrenter som Fuji satset og foret markedet med ny og billigere teknologi, blunket Kodak. Og mistet på kort tid hele posisjonen de hadde som verdensledende på sitt felt.
Kan du hjelpe meg nå, sjefredaktør?
Folk er ikke lojale mot gamle løsninger. De var ikke relevante for massene lenger.
I flere innlegg beskrives det utførlig hvordan HA var organisert, hentet inn og presenterte lokalstoff tidligere. Før et redaktørskifte (eller tre?), før Stikka og Hamar Dagblad ble lagt ned, før HA inngikk samarbeidet med Amedia - kort sagt i en tid da verden så ganske annerledes ut.
Da folk leste det vi skrev, når vi bestemte at de skulle få det, og hva de skulle betale for det.
En lokalavis kunne fordele antall sider proporsjonalt med antall innbyggere i en kommune, eller med antall medarbeidere i hver avdeling, eller etter et hierarki der politisk stoff og kultur veide slik, kommentar og debatt sånn, og nyheter ble sortert etter magefølelse og "god smak".
Det er naturlig å savne en tid da alt var mer oversiktlig, noen felles oppfatninger om viktig og uviktig rådet, og man ble lært opp av dem som hadde lært av dem før dem igjen.
Men like naturlig er det at utvikling skjer, at vårt verdensbilde vil utfordres, og at de som skal rapportere om dette ikke kan sitte igjen på pauserommet i skomakerverkstedet.
HA må på jobb - og tilby leserne det beste vi klarer, der hvor de er.
