De siste dagene har et leserinnlegg om støy fra Koigen gått som ei kule på h-a.no. I skrivende stund har rundt 6.000 lest det. Temaet engasjerer dere lesere.

Det er sommer og sol, og folk er ute. Lever livet. Tar igjen litt av det tapte, kanskje, fra koronatida som vi heldigvis snart ikke lenger skimter i bakspeilet.

En får et snev av den følelsen en får nede i de varmere strøkene en sommerkveld, når asfalten dirrer av varme og gatene syder av liv. Det er godt å kjenne på for en blåfrossen norsk vintersjel.

Hvis du holder på med noe ute i det offentlige rom som du sjøl ikke ville hatt like inntil balkongen din, kan det jo hende at det er andre som har det på samme vis.

Men det er ikke alle som koser seg.

- Alt er fryd og gammen – helt til lydterroristen dukker opp, skriver hamarbeboer Gerd i debattinnlegget som så mange har lest og kommentert.

I vår tid er det musikk over alt. Hele verdens musikkutgivelser er tilgjengelige fra mobilen, og med en høyttaler medbrakt, ja så har du et potent stereoanlegg. Aldri har musikk - lyd - vært mer tilgjengelig og mer mobil enn den er nå.

Den tilgjengeligheten og valgfriheten, kommer også med et ansvar.

Ute i det offentlige rom må man finne seg i å dele plassen med andre. Det er når den balansen går galt, at det skjærer seg. Og da blir god lyd og fin musikk, fort til plagsom støy. Det pålegger det den som tvinger den på andre å tenke på.

Men. Det er også et men.

Les også

Alt er fryd og gammen – helt til lydterroristen dukker opp

Å bo sentralt har fordeler, og det har ulemper. En av ulempene, er at når man velger å bosette seg der mange mennesker ferdes, vil man måtte påregne at det er flere lyder enn om man bor i et hus midt ute i ei grønn eng. Flere mennesker betyr at mer foregår. Mer trafikk. Mer lyd. Mer støy.

Det må ikke bety at det er blankofullmakt til å prakke på andre mennesker hva som helst av musikk, gressklipping eller hva det måtte være, til alle døgnets tider. For det er det ikke, og det skal det ikke være. Gressklipperdebatten er en del av denne pakka, og den vekkes til live hver sommer når noen drar i gang klippern en søndagsmorgen.

Debatten dras også i gang når noen, sikker i pur livsglede, trer bassrytmene ned over hodene på folk som ikke har bedt om å bli underholdt på den måten.

Balansen er vrien, men vi må forsøke å lete etter den gyldne middelvei her.

Folk MÅ få lov til å leve og kose seg og gi uttrykk for livsglede ute i det offentlige rom. Også i områder der folk bor. Samtidig må folk som bor, kunne forvente en viss respekt for at de gjør nettopp det, og ikke nødvendigvis ønsker seg fest hver kveld hele sommern.

Viktigere enn lover, forbud og formalia, er rett og slett god folkeskikk.

Hvis du holder på med noe ute i det offentlige rom som du sjøl ikke ville hatt like inntil balkongen din, kan det jo hende at det er andre som har det på samme vis.