Da Geir Ove ble dødssyk tok familien et valg: – Åpenhet har vært veldig viktig

(Bergensavisen): Den fem år lange kampen mot kreften nærmer seg slutten.

Behandlingen er avsluttet. Det som gjenstår nå er å leve så behagelig som mulig frem til kroppen sier stopp.

Geir Ove Lunde (61) vet han skal dø. Men han vet ikke når.

– Jeg synes jeg er litt for ung. Men det som skjer i kroppen er det ingenting å gjøre med, forteller Geir Ove fra sykesengen.

Nå har han fått smerteplaster og behandles for alvorlig kvalme og andre følgetilstander av sykdommen på palliativ avdeling på Haukeland sykehus.

Der føler Geir Ove seg ivaretatt.

– Folk må ikke tro at når de går ut heisdørene her så går de rett inn i et mørkt hull. Du kommer til et sted hvor folk tar vare på deg og gjør alt de kan for deg.

Ikke alle dør her

Avdelingen i Glasblokkenes femte etasje er preget av ro.

Bak lukkede dører ligger dødssyke på enerom.

Her løper ikke leger og sykepleiere fra rom til rom. De har tid til å sette seg ned med hver pasient.

Pasientene blir som regel ikke liggende her så lenge. Men det er ikke bare fordi de dør. Noen skal videre.

– Vi er ikke siste stasjon for de aller fleste. Jeg vil si vi er tre stopp før det, forteller seksjonsoverlege Katrin Rut Sigurdardottir.

I 18 år har hun jobbet med palliasjon, eller lindrende behandling. Hun skulle gjerne sett at begrepet ikke var så angstfremkallende.

– Palliasjon handler ikke om døden, det handler om livet. Når man har få dager igjen, blir de dyrebare.

Katrin forteller at styrken ved avdelingen er at de stiller med et helt team, som består av lege, sykepleiere, psykolog, prest, sosionom, ergoterapeut, fysioterapeuter og musikkterapeut.

– Vi skal ivareta pasienten, men også de pårørende.

Etterspørselen er den spesialiserte behandlingen er stor. Seksjonsoverlegen forteller at ventelistene til tider er lange.

– Vi har to rom som ikke er i bruk i dag. Det er fordi vi trenger flere medarbeidere. Vi har ikke nok folk.

Datteren tok opp palliasjon

Det var Geir Oves datter Målfrid som først ymtet frempå om det var på tide å hente inn et palliativt team.

Medisinstudenten så behovet for smertelindring og hjelp som var mer enn familien kunne bistå med hjemme.

– Familien måtte snakke mye om hva palliativt team og palliasjon innebar. Det var ikke sånn, «nå skal pappa legges inn for å dø».

– Egentlig føler jeg dette går rett vei, for jeg var forferdelig dårlig da jeg kom hit, forteller faren.

Ved siden av medisinstudiene jobber Målfrid Pettersen Lunde ved Akuttmottaket på Haukeland.

Etter at faren ble lagt inn tilbringer hun nesten all sin tid på sykehuset.

– Jeg er mer på Haukeland enn jeg er hjemme, smiler hun.

Før og etter vaktene stikker hun innom, av og til ikledd arbeidstøy.

– Da må jeg ta noen bilder vet du, forteller Geir Ove stolt.

– Bedre med åpenhet

Familien Lunde har valgt å være åpne om kreftsykdommen.

– Det har vært veldig viktig. Jeg har alltid vært en åpen og positiv person, og mener det er bedre med åpenhet enn å lukke meg inn i et mørkt rom alene, forteller Geir Ove.

Han tror det har gjort det lettere for venner og andre familiemedlemmer å nå ut.

– Folk er forskjellige. Noen vegrer seg for å ta kontakt, mens andre kommer på besøk. Men vi holder døren åpen ved å snakke om det.

Og det er langt fra bare tunge stunder. Like etter at Geir Ove ble lagt inn var det bursdagsfeiring på avdelingen.

– Det var min bursdag, så da hadde vi brus og kake, og hele kjernefamilien pluss tanter og onkler var her, forteller Målfrid.

– Det er godt å ha de som kommer og er med deg, nikker Geir Ove.

– Jeg har mange av dem, legger han til ettertenksomt.

I tiden hvor han har vært alvorlig syk har familien har ønsket, og forsøkt, å leve så normalt som mulig så lenge de kan.

– Det har vært et viktig mål for oss i disse årene. Den siste tiden har dette blitt vanskeligere, men vi prøver så godt vi kan, sier Målfrid.

Seksjonsoverlege Katrin forteller at alle familier er ulike, men at de på avdelingen alltid oppfordrer til åpenhet.

– Vi ser at i familiene hvor det er åpenhet så er det gjerne lettere for dem som blir igjen.

Geir Ove og datteren håper at med å stille opp i BA kan de hjelpe andre familier som står i lignende situasjoner.

– Det er et veldig sårt tema, men vi ønsker å bidra til å fjerne tabuet rundt det å snakke om alvorlig sykdom.

– Alltid en plan a og en plan b

Geir Ove har sammen med familien hatt to planleggingsmøter. Der har det blitt avklart hva som skjer når han forlater sykehuset og hvilken behandling han vil få fremover.

– Det som tapper meg for mest krefter er smertene. Så det gjelder å få kontroll på dét, påpeker han.

Målet var å kunne reise hjem til familiens bolig på Os. Nå blir det i første omgang et opphold på sykehjem på Os i stedet.

– Jeg er litt langt hjemmefra. Du vet, når du er osing vil du helst hjem, forteller Geir Ove.

Seksjonsoverlegen forteller at rundt to tredjedeler av pasientene på palliativ avdeling reiser enten hjem eller havner på sykehjem igjen.

– Noen ønsker veldig sterkt å reise hjem. Da kobler vi på hjemmesykepleier og det kommunale palliative teamet. På dagtid har hjemmesykepleien og fastlegen behandlingsansvaret.

Hun viser til at det er nasjonale føringer om at pasientene skal få tilbringe mest mulig tid hjemme.

– Mange kan få behandling som forlenger livet en stund. Vi kan ha noen pasienter som lever i noen år, og noen dør uken etter de har kommet hjem, sier Katrin og legger til:

– I denne jobben har vi alltid en plan a og en plan b. For ting kan skje veldig raskt.

– Har levd et godt liv

Geir Ove er ikke klar for å forlate denne verden, som han sier.

– Jeg får sikkert ikke oppleve at hun blir lege, sier han og nikker mot datteren.

– Og å bli bestefar kan jeg skyte en hvit pil etter.

Men det er ikke for han å gå rundt og synes synd på seg selv.

– Jeg er stolt av det jeg har fått til. Jeg har levd et godt liv, med en flott kone og to flotte barn.

Geir Ove tar én dag om gangen, og prøver å holde på det gode humøret.

– Klarer jeg å få to måneder til, da får jeg fylt 62 år. Da blir jeg i hvert fall pensjonist, ler han.