Et kommune- og fylkestingsvalg er over, og de neste dagene skal seire feires, sår slikkes - og ferske så vel som velkjente feider skværes opp og betales for. Eller innkasseres.

Var det sykehussaken? Eller Busterud-effekten? Behrens på topp? Klovnerier fra talerstolen? Eller rett og slett TikTok? Ikke alle er like fornøyd med vekten som realpolitikken på lokalplan har fått i valgdekningen i år.

I år heller, kunne vi sikkert legge til.

For det er nok verken første eller siste gang at partiledere og rikspolitikk får for mye plass i monitor, enda de verken er på valg eller spesielt godt kjent med de kandidatene som skal gjøre jobben. Kjendiseffekten er et tveegget sverd - det må profiler til for å trigge interesse, samtidig som de store stortings-duellene NRK og TV 2 har sendt kan gi slagside i den lokale maktbalansen.

Som litt under middels engasjert velger er det nok lett å føle seg lurt når man omsider skal gjøre sitt valg, og ikke finner noen av tv-profilene på lista. Kanskje kan rosen, potetgullet eller den siste friske fra hofta-meldinga på sosiale medier da faktisk bli tungen på vektskålen.

Hvilke saker som ble avgjørende for deg og meg bak gardina i stemmelokalet har mange forsøkt å spå, og like mange vil fremover søke årsakene til at meningsmålinger og prognoser ble gjort til skamme - eller innfridde - i akkurat din kommune.

Et år da historisk mange har forhåndsstemt vil ha bedre forutsetninger for å finne svarene, enn tidligere valg. I Hamar har flere enn 7.000 personer lagt sin stemmeseddel i urnen før siste stand er pakket sammen og siste ord er sagt. Det kan bety at fire av ti bestemte seg på andre tidspunkt enn når strategene på partikontoret plottet inn formtoppen.

Med et uvanlig dramatisk bakteppe nasjonalt og globalt, blir det også spennende å forske på om det fikk folk til å bry seg mer, eller mindre, om det de faktisk kan påvirke rundt eget liv. Tendensen til at store partier smuldrer opp og protestpartier og lister får større appell, kan også slå begge veger. Vegen til en plass i styre og stell har kanskje aldri vært kortere, noe som kan motivere flere til å stemme.

Men det kan også lede til resignasjon og apati, om man opplever at det er vanskelig å gjenkjenne politikken til dem man stemte på - fordi styringsgrunnlaget blir svakere. Da kan valgdeltakelsen falle.

Ser vi optimistisk på det, justerer det okke som hvordan vi stemmer ved neste valg. Det er det fine med demokratiet.

Litt mer pessimistisk, øker stor fragmentering presset på personkjemien mellom de folkevalgte i det enkelte fylket, byen eller kommunen.

Da forvitrer noe av forutsigbarheten, og folkestyret kan på sikt bli mindre demokratisk.