Lørdag holder mange kirker dørene åpne noen timer. På søndag arrangeres minnegudstjenester.

Sammen med tradisjonen med lystenning og minnegudstjenester velger flere å samle venner og familie til minnefest, med lys og kaker og godt fellesskap.

Det er både godt og oppløftende å sitte ned og minnes. Holde samtale om dem vi savner. Sårheten og savnet er der. De fleste av oss kjenner godt de følelsene. Det er godt å dele dem. Samtidig erfarer vi hvor forskjellig sorgen arter seg.

Ingen tunell, men et landskap. Vi har så lett for å mene at vi skal bære sorgen alene. Men en sorg skal deles. Den skal leves. En tid mente vi at sorgen var noen faser hver av oss skulle igjennom. Og så skulle det være over. Men slik er det ikke.

Sorgen er ikke en tunell vi skal igjennom, men et landskap vi er i, og som vi alltid vil ha rundt oss.

Sorg over tapte familiemedlemmer og venner, tap av ubrukte muligheter, savn av det som ikke ble og det jeg ikke fikk, alt er en del av landskapet rundt meg og i meg. På spesielle dager, som Allehelgen, trer alt så mye tydeligere frem.

Det tar tid og det trengs venner. Vi har slik hastverk. Vi venter på at sorgen skal gå over. Men den går ikke over. Den er der hele tiden. Men vi lærer med tiden å hanskes med den. Sorgen blir til å bære, for vi vokser og tilpasser oss.

Å leve med sorg må stadig læres på nytt. Et liv skal organiseres på nytt. Og som vi vokser blir det plass til mer enn sorgen, plass til andre og nye erfaringer. For å kunne vokse og utvide mine indre rom, trenger jeg alle som bryr seg og som ser meg.

Vi trenger de som spør. Som en terapeut har sagt det: den som nærmer seg og bryr seg kan aldri si noe galt, det er når vi ikke bryr oss, ikke spør og ikke nærmer oss at vi gjør feil.

En byrde som vi kan hjelpe med. Sorg er en byrde vi får å bære, skrev en sykehusprest. Så la han til: sorgen provoserer oss, for den kan ikke løses. Det som er vanskelig er å ta makten over den. Og til det trenger vi hverandre. Vi trenger samtalen. Fellesskapet. Kaffen, kaker. Tid med vilje til å dele sorgens smerter, og de gode minner og glade dager som ligger gjemt bak sorgens tårer.

Det er Allehelgen, en hjelper i sorgen.