En pasifist kan fort bli en drapsmann om vi bruker konsekvensetikk i spørsmålet om våpenstøtte. Om hans handlinger, eller mangel på handling fører til at et annet menneske mister livet er han like skyldig til drap som om det var han som holdt våpenet.

Jeg er opptatt av at Rødt skal ha en ansvarlig politikk. Vi må føre en politikk som forutsetter at det blir ønsket resultat hvis alle andre gjorde det samme som oss gitt ut fra den situasjonen vi står i nå.

Uten våpenstøtte har ikke Ukraina bare dårlige kort når vi en gang får partene med på fredsforhandlinger, de har ingen kort overhodet og Russland kan ikke presses til forhandlingsbordet.

Medlemmene i Rødt Stange har blitt spurt om de mener om norsk våpenhjelp til Ukraina. Svarene viste at et flertall medlemmene i Rødt Stange er enige i at våpenstøtten Ukraina har fått så langt har vært avgjørende for å klare å stå imot angrepet fra Russland. Et knapt flertall mente at også Norge burde bidra med våpen.

For meg personlig både var og er dette et dilemma, men jeg har tvilt meg frem til en avgjørelse, og ønsket også å følge det rådet jeg fikk fra medlemmene. Derfor stemte jeg sammen med flertallet på Rødts Landsmøte for en betinget våpenstøtte til Ukraina.

Innledende tekst er et utdrag fra mitt debattinnlegg på Rødt sitt Landsmøte sist helg.

Mange har vært raskt ute med å poengtere at Rødts standpunkt til våpenstøtte kommer 14 måneder for sent. En merkelig påstand. For det første har ikke Ukraina vært avhengig av våpenstøtte fra Norge. For det andre har USA forsynt Ukraina med våpen for 160 milliarder kroner. For det tredje har andre land har levert våpen for 130 milliarder. For det fjerde har Ukraina aldri manglet våpen nettopp på grunn av massiv våpenstøtte fra andre land, spesielt USA. Til sist kan man ganske unødvendig tillegge at Ukraina aldri har vært avhengig av hva Rødt måtte mene om våpenstøtte.

Til gjengjeld har Rødt, som eneste parti på Stortinget, diskutert spørsmålet i egen organisasjon. Vi er de eneste partiet som ikke gikk bort fra prinsippet som ALLE partiene på stortinget og andre land i Europa har hatt som prinsipp i mer enn femti år før medlemmene hadde fått sagt sitt. Som sikkert mange har fått med seg nå, er det medlemmene og ikke ledelsen som bestemmer Rødt sin politikk. Nettopp derfor måtte dette spørsmålet tas på partiets Landsmøte.

Jeg mener det er viktig at store prinsipielle spørsmål som dette belyses grundig fra mer enn kun en vinkel og at man skaffer seg informasjon fra flere hold enn fra for eksempel en svært ensidig norsk presse. Man skal ikke lenger enn til våre naboland før det gis langt større plass til kritiske røster i media. Det er viktig at informasjonen som gis i nyhetsbildet er nyansert og at flere sider kommer frem, hvis ikke ligner det til forveksling på propaganda. Og det praktiseres som kjent bare i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Dette var mitt forhåpentligvis siste innspill som lokalpolitiker om internasjonal politikk. Når valgkampen begynner håper jeg det blir mest tid til å snakke om de nære ting og som er viktige for vanlige folk. Som kampen mot forskjells-Norge.