Propagandaen om at Norge ikke har nok kraft fortsetter med uforminsket styrke. Med ulike innfallsvinkler forsøker NHO med sine underavdelinger og samarbeidspartnere å overbevise det norske folk at vi står overfor en kraftmangel.

For å unngå krise må det bygges haugevis av vindturbiner både til land og til havs, – og det må skje fort.

Det er ingen kraftkrise i Norge. Av en årsproduksjon på rundt 140 – 150 TWh har Norge hatt en gjennomsnittlig netto eksport på ca. 17 TWh de fire siste årene.

Det er altså ikke mangel på kraft, men forvaltning av den krafta vi rår over som er problemet. Energien fra vasskrafta er en begrenset ressurs og vi må være kritiske til bruken.

Les også

Welcome to my backyard

I den grad landet trenger mer energi så kan vi bygge atomkraft. Det krever lite areal og bør bygges i nærheten av de store byene der energibehovet er størst.

Distrikta har ofra nok natur for landets vekst og velstand. «Bakgården» som NHO og LO kaller det, er allerede bygd ut.

Som lokalt eksempel nevnes reguleringa av Vinstra vassdraget. Utbygging av Nedre Vinstra kraftverk pågikk fra 1947 til 1953 og var i sin tid Europas største vasskraftverk.

Med utbygging av Øvre Vinstra som pågikk fra 1954 til 1958 er vassdraget regulert fra Bygdin og helt ned til Vinstraelvas utløp i Gudbrandsdalslågen. En strekning på rundt 90 km.

Magasinert vatn fra regulerte innsjøer kommer ytterligere 8 kraftverk til gode videre nedover Lågen og Glomma. Fra inntaket ved Øyangen i Skåbu og ned til Glommas utløp ved Sarpsborg er rundt 97 % av fallhøgda utnytta.

Utbygginga skjedde rett etter andre verdenskrig, – i ei tid der miljøvern ikke hadde samme fokus som i dag. Landet skulle gjenreises, husholdningene og industrien trengte strøm.

Verst gikk det utover fiskeressursene. Fisking i Vinster-vatna var først og fremst en viktig del av eksistensgrunnlaget til lokalbefolkningen. Men det var også ei viktig attåtnæring og sikker biinntekt. Råkåfisken fra Skåbu var kjent utover landets grenser.

Målt opp mot samfunnets nytteverdi tapte imidlertid fiskeressursene i kampen mot kraftutbygginga.

I årboka for Gudbrandsdalen 2022 har seniorforsker ved Nina, Trygve Hesthagen, en artikkel om dra-garnfiske. I 1940 var over 80 båtlag i sving i Skåbufjella.

Det betyr at godt over 200 personer hadde sesongarbeid med fisking. Selv om sesongarbeidsplassene omregnes til årsverk er det mange flere arbeidsplasser enn det noen gang vil bli ved TikTok senteret utenfor Hamar.

Datasenteret vil ha et årlig forbruk på ca. 1,3 TWh. En mengde energi tilsvarende hele årsproduksjon ved Nedre Vinstra!

Forutsetningene for utbygginga var i sin tid at folk skulle få strøm i husa sine og strømmen skulle være billig. Drifta var basert på sjølkost og Energiverkene skal ikke tjene mest mulig penger.

Drifta av anleggene i dag er tilpasset et marked, – men det er ikke konsesjonsvilkårene.

Forutsetningene, – og samfunnskontrakten med lokalbefolkningen som en gang la grunnlag for kraftutbyggingen er brutt.

Hva sitter lokalbefolkningen igjen med i dag? Tapte arbeidsplasser, tap av titalls tonn med frisk fjellaure og tørrlagte elvestrekninger – i bytte mot dansevideoer på TikTok!

Etter reguleringa er fisket nærmest ødelagt. På førti- og femtitallet var det lite kunnskap om konsekvenser, og avbøtende tiltak ble deretter.

Skjønnsretten trodde ikke på bygdefolkets fangstrapportering og årlig erstatning ble på latterlige 2–3 kroner. Neddemt areal ble ikke ryddet og har vært til ulempe for garnfiske helt fram til i dag.

På slutten av sekstitallet kom feil settefisk. Ikke stedbunden aure som i avtalen, – men sik og golløye. Hardt kultiveringsfiske har pågått over 30 år i forsøk på å holde de ubudne bestandene i sjakk, men en blir aldri kvitt de.

Vindkraft markedsføres som rein og fornybar energi. Det er en tvilsom påstand. De negative sidene med vindturbiner hører vi nemlig lite om. Det viktig å ta i bruk «Føre-var-prinsippet» og ikke gjøre samme feil som når vasskrafta vart bygd ut.

Rotorbladene, ofte kalt «fuglekverner», dreper ikke bare fugler og insekter. Gjennom slitasje og erosjon på rotorbladene spres skadelige stoffer som epoxy, glassfiber og mikroplast med vind over land, vatn og hav.

Giftstoffer som rein og beitedyr får i seg, eller fisken i tilliggende vassdrag.

Skal rotorbladene også ta kverken på de få rypene som er igjen?

NRK-serien EXIT ga oss et innblikk i eierskapet til vindkraftbransjen gjennom utenlandske selskaper etablert i skatteparadis som Luxemburg og Cayman Island.

Karakteren Adam demonstrerte hvordan kyniske forretningsmenn ved hjelp av finansiell akrobatikk skulle tjene seg søkkrike på det grønne skiftet, – og ved å utnytte naive norske politikere.

Er det en utvikling vi ønsker? Not in my backyard.