Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dette utsagnet kommer fra ett av våre medlemmer i Hedmark fylkeslag av Norges Blindeforbund.
Aksjonsuka til Norges Blindeforbund har spesielt fokus på digitalt utenforskap, et tema som for øvrig er viktig året rundt.
Digitalt utenforskap innebærer manglende tilgang til eller mulighet for å bruke digitale tjenester som er nødvendige for å få innfridd sine rettigheter, f.eks sjekke skattemeldingen, kontakte helsetjenester eller betale regninger i nettbank.
Eller som svaksynte Roar Flengsrud opplever det, at legesenterets nye digitale løsning gjør ham mindre selvhjulpen enn han som svaksynt ellers opplever at han er.
Så digitale løsninger som er ment til å gjøre oss mer selvhjulpne, virker her i stor grad mot sin hensikt.
Fra tidligere å kunne dra til legesenteret alene, er det nå blitt slik at det oppleves nødvendig å ha ledsager med seg, ellers gruer man seg for å dra og føle på at man må særbehandles.
Det er ikke slik at de ansatte som jobber der ikke vil hjelpe til, men løsningen er lagt opp til at du som pasient skal benytte digital selvbetjening først og fremst. Og Roar i likhet med de fleste av oss, liker helst å klare sjøl.
Roar er ikke alene om å oppleve det slik. I undersøkelsen «Digital deltakelse blant synshemmede» utført av Respons Analyse i april 2023 på vegne av Norges Blindeforbund, kom det frem at under halvparten av synshemmede selv kan bruke kølappautomater eller betalingsautomater hos lege eller på sykehus, og hele 6 av 10 oppgir mangel på universell utforming som en av de største hindringene for full digital deltakelse.
La oss beskrive Roars opplevelse på Innlandet legesenter her på Hamar i litt mer detalj, for eksemplets skyld. Ved ankomst skal du registrere deg på en berøringsskjerm.
Skjermen har ikke lydvalg eller knapper du kan føle. Ett av valgene på skjermen er å be om hjelp fra resepsjonen, men da må du trykke på riktig valg på skjermen…
Vel, når du først har fått registrert deg sjøl, må du angi hvilken lege du skal til – nye valg med enda mindre skrift på navnene til legene gjør at denne operasjonen er enda vanskeligere.
Omsider får du ut en liten lapp med pasientnummer på, som du nå skal sitte og vente på at kommer opp på de vegghengte displayskjermene med beskjed om hvilken dør du skal til. Det plinger fra displayskjermen når det er nestemanns tur. Utfordringen er nå tredelt:
1. Hva er ditt nummer? 2. Hvilket nummer plinget det for? 3. Hvilken dør skal du til?
Samme runde gjentas hvis du skal ta prøver etter å ha vært hos legen …
Så avsluttes besøket på legesenteret med at Roar skal betale for seg – også dette via skjerm. Ny utfordring; tastaturpanelet er plassert lavt, og skjermet med vegger, slik at man som svaksynt ikke har mulighet til å se tallene da det blir for mørkt, og tallene er små.
Og for ordens skyld; Roar er svaksynt – for blinde er løsningene enda vanskeligere å forholde seg til…
Så digitale løsninger som er ment til å gjøre oss mer selvhjulpne, virker her i stor grad mot sin hensikt.
Nå er det viktig å presisere at verken Roar, vi i Norges Blindeforbund Hedmark eller Norges Blindeforbund sentralt er motstandere av digitale løsninger, tvert imot. Det avgjørende er at slike løsninger alltid må være universelt utformet, altså tilgjengelig for alle i samfunnet.
Dette er også hovedkonklusjonen i undersøkelsen nevnt tidligere i dette innlegget – at manglende universell utforming og mangel på opplæring i digitale løsninger er de to hovedgrunnene til digitalt utenforskap blant synshemmede.
Og når sant skal sies, universelle løsninger som er bra for synshemmede, vil også være bra løsninger for alle.
Vi ønsker et digitalt samfunn for alle.