Alle ønsker å kjempe for sine prosjekter, og ender ofte med å sette seg opp mot hverandre. Argumentene er tidvis enkle, og bidrar effektivt til å skape et bilde av skiller som ikke eksisterer i virkeligheten.

I arbeidet med å øke satsningen på kulturfeltet, både lokalt og regionalt, lurer jeg på om vi som tilhører feltet er vår egen verste fiende i vår tidvis manglende evne til å stå samlet.

Den enes død, er ikke den andres brød. Kultur avler kultur. Mindre, lokale tiltak skaper interesse for større regionale satsninger. Profesjonelle opplevelser skaper spirer av drømmer, og summen av stort og smått er det som utgjør en levende helhet.

Et rikt og mangfoldig kunst- og kulturliv tjener ikke bare alle i feltet, men også publikum. Den eneste veien frem for å styrke fylkeskommunen og kommunenes satsning på feltet, er å stå samlet.

Målet må være å øke den totale rammen slik at vi samlet kan tilby enda flere kunstopplevelser som engasjerer, berører og flytter perspektiver. Om politikerne velger å kutte i allerede små budsjetter, må de også ha en klar formening om hvordan kuttene skal tas.

Særlig overfor institusjoner de selv står som eiere av. For når priser og lønninger løper fra tilskuddene, må noe kuttes. Skal Teater Innlandet turnere mindre og besøke færre kulturhus, skal vi produsere mindre, eller skal vi kompromisse på kvaliteten.

Det er høyst aktuelle spørsmål, som står i sterk kontrast til en tydelig ambisjon om å være best på kultur.

Som den største institusjonen og mottaker av midler fra fylkeskommunen, er Teater Innlandet en naturlig skyteskive. Vi skal tåle at mange har meninger om teateret.

Det er imidlertid problematisk når argumentene bygger på faktafeil, manglende innsikt i hva det vil si å drive et teater, eller bare er en påpekning av hvor mye teateret blir tilgodesett med.

Rettferdighet handler ikke alltid om likefordeling, og for de av oss som driver i feltet og for de som har et ansvar å forvalte det, påligger det et særlig ansvar å sette seg inn i de faktiske forhold og ikke uttale seg på sviktende grunnlag.

Økte kostnader treffer alle, store som små, men vi har svært ulike forpliktelser. Vi har ansatte og frilansere som skal avlønnes i henhold til gjeldende tariffer.

70 prosent av teaterets kostnader er knyttet seg til lønn/personal. Ja, overføringen til teateret er totalt sett større i 2024 enn 2023, men medfører like fullt en realnedgang som treffer hardt for en profesjonell institusjon med nevnte forpliktelser.

Vi kan ikke omstille oss ut av inngåtte avtaler og forpliktelser slik oppfattelsen later til å være. Vi er en profesjonell arbeidsplass og må forholde oss til gjeldende lovverk.

Vi kan ikke avse kunstnere med knapper og glansbilder slik enkelte aktører har historikk for å gjøre. Vi har lange planleggingshorisonter og har inngåtte avtaler som strekker seg langt inn i årene 2026/27.

Da er det urovekkende når nestleder i hovedutvalget for kultur, Tiril Langleite bruker som argument at en del store aktører har gjennom mange år fått store tildelinger (GD 10.01).

Som om det er et argument for å løpe fra sine forpliktelser til sine egne institusjoner, og overfor samarbeidet med staten. Det er ikke en logikk som fører til nye statlige kulturkroner inn i fylket, til flere institusjoner.

Mange regionale og lokale prosjekter hadde ikke sett dagens lys om det ikke var for Teater Innlandet. Med større kunnskap om alt teateret gjør, og hva det faktisk betyr å drive en profesjonell institusjon, kunne vi kanskje unngått platte påstander som blir stående igjen som sannheter i disse debattene.

Vi er ikke til for de få, eller privilegerte. Tvert imot er det stor bredde i vår programmering, blant landets rimeligste billetter, og vi gjør alt vi kan for nå ut til så mange som mulig i en stor region, innenfor de rammene vi har.

Å bli best på kultur krever vilje til å styrke det som allerede finnes, samtidig som flere løftes frem.