Frontfagsmodellen har tradisjonelt lagt grunnlaget for lønnsdannelsen i Norge. Det innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først ved tariffoppgjørene, og setter en standard for etterfølgende tariffområder.

Frontfagmodellen er avhengig av at partene respektere den som en god fordelingsmodell, og derigjennom gir modellen en berettigelse.

Begrepet frontfag har de senere årene fremstått mer og mer som et alibi for å rettferdiggjøre økte forskjeller i samfunnet. I 2022 oppnådde frontfag en lønnsramme på 3,7%, mens lederlønningene steg fra mellom 6,9 og 21,3% i privat sektor. En slik utvikling over flere år, undergraver tilliten til frontfagsmodellen og gjør det vanskeligere å forsvare den.

Etter innføringen av EØS-avtalen (1994), og EU-dommen i «sak C-129/96 (Inter-Environnement Wallonie-saken)», er Norge pålagt en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk - både før og etter at lover vedtas i Norge. I praksis betyr det at EU-kommisjonen er blitt Norges lovgiver.

Skal frontfag overleve i fremtiden, må prinsippet om kronetillegg – med bruk av lavlønnstillegg avløse modellen med prosentvise oppgjør.

Jørund Hassel, Lillehammer

Lover, bygd på prinsippet om billigste anbud og marked, og fravær av demokrati, harmonerer ikke med grunntanken bak frontfagmodellen om å skape og dele.

Innføringen av markedsliberalismen (etter 1981), og innføringen av EØS-avtalen, har ført til at trepartssamarbeidet gjennom «den norske modellen er blitt mer eller mindre dødt.

Fremveksten av særinteresser, med differensiert, desentralisert og markedsbaserte lønnsdannelser, har svekket den solidariske lønnspolitikken.

Dagen enighets(u)kultur i ledelse fremstår generelt som at mange får fri adgang til den gode lønninger - fremfor at beslutningskompetanse og medvirkningsarbeid honoreres.

Tanken bak «den norske modellen», er et omforent samarbeid mellom det offentlige og arbeidsgiver-/ arbeidstakersiden, hvor partene tar et felles samfunnsansvar for velferdsstaten, pengepolitikken og finanspolitikken - gjennom et organisert arbeidsliv. Det er her føringer for frontfagsmodellen legges.

Markedsstyringen, EUs fire friheter/ den frie etableringsretten, arbeidslinjen, og ny pensjonsreform, viser at «den norske modellen» ikke fungerer lenger - i hvert fall ikke for dem med middels og lave inntekter.

Politiske vedtatte lover - har muliggjort fri flyt av kapital, bruk av skatteparadis, flytting av formuer til utlandet, kreativ bokførsel, skatteflukt, skatteplanlegging – forhold som muliggjør at flere kapitalsterke svikter den norske modellen og sitt samfunnsansvar.

Etableringen av helseforetak har utfordret innholdet i en velfungerende velferdsstat. I EU er helse en «vare/ tjeneste» som kan omsettes i et marked. Helseforetaksmodellen tilrettelegger på denne måten for et todelt helsevesen.

Selv flere hel- og halvoffentlige virksomheter stoler ikke lengre på vårt offentlige helsevesen, og kjøper private helseforsikringer. På denne måten undergraves tilliten både til vårt offentlige helsevesen og dermed den norske modellen.

Skal frontfag overleve i fremtiden, må prinsippet om kronetillegg – med bruk av lavlønnstillegg avløse modellen med prosentvise oppgjør.

Frontfag - og den norske modellen - er definitivt avhengig av et vern om velferdsstaten, lønns- og finanspolitikken for alle for å kunne overleve.