Hovedtrekkene internasjonalt - er at de med kapital kjøper helse- og velferdstjenester gjennom private forsikringer/ privat økonomi, mens resten av befolkningen må ta til takke med stadig dårlige offentlige tjenester, ofte med lange ventelister og køer. Det vil si får en fremvekst av et økende klassesamfunn.

Det er bare skatte- og avgiftssystemene som kan gi en omfordelende effekt og en god velferdsstat for alle.

Etter innføring av EØS-avtalen med mer markedsstyring (1994) - ser vi at kommuner har i økende grad har måttet ta opp gjeld for å gi tilfredsstillende lovpålagte tjenester – i hovedsak knyttet til vann, avløp, renovasjon, grunnskole, helse- og omsorg og kommunale bygg.

Med avdrag på lån - med renter, begrenser det kommunenes handlingsrom.

Angrepene mot skatte- og avgiftssystemene kom for alvor ved Stortingsvalget i 2001, iscenesatt av Fremskrittspartiet og Høyre, og dermed angrepet på velferdsstaten. Skremselen var at dersom Arbeiderpartiet kom til makten ville skatter og avgifter øke.

For å komme i posisjon, gikk Arbeiderpartiet til valg i 2005 og 2009 med løfter om ikke å øke skatter- og avgifter - utover det Høyre la opp til.

I 2013 og 2017 gikk Fremskrittspartiet og Høyre til valg på store skatte- og avgiftslettelser. I tillegg innførte de avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) – med årlige kutt på 2% på alle offentlige budsjetter – også de kommunale gjennom 8 år.

Hva er effekten av dette? Jo, en fattigere offentlig sektor til å møte utviklingen med et økende antall eldre, utfordringer innen skole og barnehager, og renovering av vann- og kloakksystemer.

I 2000 var den samlede kommunale gjelden på 150 milliarder kroner. Ved utgangen av 2022, er kommunes samlende gjeld i Norge på hele 797 milliarder kroner. Det tilsvarer nesten 150 000 kroner i gjeld pr hode som bor i Norge.

Offentlig fattigdom har dermed «tvunget» det offentlige til betydelig avdemokratisering og bruk av privat kapital for å utføre offentlige tjenester. Det går på leieforhold, kontrakter, og private som utfører tjenester for det offentlige, eller gjennom offentlig privat samarbeid (OPS-samarbeid).

OPS innebærer et samarbeid mellom offentlige og private aktører, hvor det private prosjekterer, finansierer og bygger ut infrastruktur, og utfører drift og vedlikehold en viss periode – på markedskreftenes premisser.

Dette skjer gjennom private låneopptak, hvor prosjektet eksempelvis innebærer at de må ta høyde for økte renter – og må beregne det inn i totalprisen.

Det offentlige overtar anlegget etter en viss periode – normalt etter 20 år. Ofte i svært dårlig forfatning gjennom dårlig vedlikehold - for investorene ønsker å maksimere profitten.

På toppen av dette har vi en lederlønnsutvikling, og kjøp av eksterne tjenester og utstyr innen det offentlige som ovennevnte skatte- og avgiftssystem dekker opp for i dag.

Det er dyrt å være fattig heter et ordtak. Det skjer når den offentlige pengebruken øker mer enn inntektene. Gjeld trygger ikke fremtidens velferd.