Selvfølgelig lønner det seg å jobbe. Og om du spør folk som har mistet jobben, enten på grunn av dårlige tider i virksomheten eller på grunn av egen sykdom, så vil ingen av dem si at de har kommet styrket ut av å stå utenfor arbeidslivet. Ingen ville heller ønske å miste 1/3 av inntekta si og bli ufør.

Når arbeidslinja problematiseres handler det ikke om det skal lønne seg å jobbe eller ikke. For det lønner seg. Har du jobb og helse står du betydelig bedre stilt, enn om du står uten jobb og har dårlig helse. Det er åpenbart for de aller fleste.

Det vi derimot må diskutere er hvor mye vi mener det er greit at du taper dersom du blir sjuk eller av andre grunner tvinges helt eller delvis ut av arbeidslivet.

«Velferdsstaten er ikke til pynt – den er til bruk!» I etterkant av Støres tale til Arbeiderpartiets landsmøte har sitatet vært flittig delt i sosiale medier. Godt sagt, men holder det til troende?

Det er et godt sikkerhetsnett i Norge. Men arbeidslinja kan ikke forstås med utgangspunkt i middels- og høye lønninger. Vi må legge de lave lønningene til grunn, og forstå at å miste 1/3 av en allerede lav inntekt for mange er å sluses inn i fattigdom. Det hjelper verken på livskvalitet eller helse.

Er det stort nok rom for anstendige livsvilkår også for de som blir syke og uføre i dagens samfunn? Slik arbeidslinja praktiseres i dag er svaret tydelig nei.

Å ta kampen for økte ytelser, er å ta kampen for de som har aller minst i samfunnet. SV vil bort fra en moralistisk stat som tar fra folk verdigheten dersom de blir sjuke og må redusere arbeidskapasiteten helt eller delvis.

Ingen som blir sjuke og mister jobben føler seg som en vinner. Å ta fra folk livsgrunnlaget gjør dem ikke friskere. Fattigdom nedverdiger og gjør sjuke folk sjukere.