Vi lurte litt på hvem finansministeren rettet sin moraliserende pekefinger mot, men tvilen varte ikke lenge. Han snakket om arbeidslinja, om at det skal lønne seg å jobbe.

Budsjettprioriteringene fortsatte å renne inn. Vi forsto raskt at til tross for dyrtid, renteøkninger og strømpriser økes ikke velferdsstatens minsteytelser for pensjonister, uføre og folk på arbeidsavklaringspenger.

Barnetrygden blir stående i ro og de som tjener minst får kanskje 50 kr. i skattelette i måneden.

Strømprisen økes fra 70 til 73 øre, så strømprisen blir enda høyere før folk får støtte.

Det er grunn til å frykte at regjeringens anslag for prisvekst er for lavt. Norges Bank og SSB forventer høyere prisvekst enn det regjeringen legger til grunn.

Når regjeringen ikke øker ytelsene, som sosialhjelp og bostøtte, utover prisveksten for dem som sliter mest, betyr det at disse gruppene får enda mindre å rutte med.

Finansministeren retter ikke den moralske pekefingeren mot bankene. Noen selskaper tjener stort på inflasjonen mens regjeringen freder Høyreregjeringens skattenivå på selskapsoverskudd og beholder rabatt på formueskatten for aksjespekulanter.

Bankene slipper å betale moms, regjeringen bruker ikke det statlige eierskapet i DNB og lar bankene fortsette å håve inn milliarder på høye rentemarginer uten å gripe inn.

Forskere advarer om en fattigdom vi ikke har sett maken til i Norge siden andre verdenskrig og de som sliter får det enda verre.

Det trengs en politikk som får ned forskjellene, tar tilbake kontrollen over prisene på bolig, mat og strøm, og sikrer tryggheten for folk flest.

Vi må øke inntekten til de som er for syke eller for gamle til å jobbe. Velferdsstaten må ha trygge ordninger for arbeidsledige og permitterte.

Det løser ingen problemer at velferdsstaten sparker nedover og later som om du er en selvforskyldt utgiftspost i statsbudsjettet.