Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hamars ordfører Einar Busterud viser med sine sjofle antydninger hvorfor vi har så få personer i operative stillinger i offentlig sektor som bruker ytringsfriheten og deltar i debatten.
Å varsle om noe som er et samfunnsproblem oppfattes i hans øyne som et rop om oppmerksomhet. Er det slik man møter ansatte som hever røsten i Hamar kommune? Ved å kalle dem for tomme tønner?
Jeg håper at Hamars neste ordfører scorer betraktelig lavere på arroganse og markant høyere på ytringsfrihet enn den sittende ordføreren.
Det er noe tilbakestående ved debattkulturen på Hamar. Begge svarinnleggene jeg har fått på min kronikk – som altså var et svar på Busteruds kronikk – har handlet om mitt påståtte oppmerksomhetsbehov.
Er det slik at man ikke kan mene noe annet enn hva alle blir glade for – ellers er man bare oppmerksomhetssyk?
Feirer med eddik, ikke bløtkake
Både stipendiaten som har forsket på hele fire elever og Busterud mener at jeg skriver for egen oppmerksomhet når jeg setter søkelys på et alvorlig samfunnsproblem som jeg ser hver dag i klasserommet.
Jeg kan forsikre både Busterud og forskeren med fire elever at there’s nothing in it for me. Tvert imot – det å heve sin røst i Hamar kommune har så langt kostet ufattelig mye mer enn det har smakt for meg personlig.
Jeg hadde helst vært foruten disse rundene og bare gjort jobben min. Men saken er så viktig at jeg ikke kan la være.
Fra klasserommet ser jeg konturene av en katastrofe
Jeg er lærer og fra klasserommet ser jeg konturene av en katastrofe. Verden brenner, og våre barn kan ikke lese og skrive. Som jeg har skrevet tidligere: Når lese- og skriveferdighetene faller, faller dannelsesnivået.
Mennesker som ikke kan lese og er ukritiske til kilder, er enklere å herske over. Når folk ikke lenger kan lese, skrive og tenke kritisk, er det lettere å spre falsk informasjon.
Jeg tåler stipendiatens og Busteruds stygge og nedlatende insinuasjoner fordi jeg har deltatt både i politikken og i samfunnsdebatten like lenge som Busterud har vært ordfører, men hva med de som ikke er like hardhudet som meg?
Er mer opptatt av å kritisere andre og å få oppmerksomhet rundt seg selv
Busterud skriver nemlig: «Tomme tønner ramler mest, heter det. Sarromaa avkrefter i alle fall ikke regelen. Hvis målet var store overskrifter rikelig illustrert med egne fotos, så var jo dette vellykket. Som innspill til en kunnskapsbasert debatt om kvaliteten på Hamar-skolen står det rett og slett til stryk."
Er dette en ordfører verdig? Nå ser det dessuten ut som også alle Busteruds innlegg har vært illustrert med et bilde av ham. Det pleier å være vanlig i en avis.
Jeg tåler Busteruds grenseløse arroganse, men hvordan leser sykepleiere og hjelpepleiere og andre folk på gulvet Busteruds nedsabling og knebling av en arbeidstaker?
Busteruds måte å svare meg på kan umulig invitere andre arbeidstakere i Hamar kommune til å bruke sin stemme – med mindre de da mener akkurat det samme som byens allmektige ordfører?
I KS sin håndbok for ordførere, som Busterud kanskje burde lese, står det at ordføreren er ordfører for hele bygda eller byen, og hen er den politiske frontfiguren i kommunen.
Det står at «det er svært viktig at ordføreren tar seg god tid til å lytte på det folk har å si.» Og videre: «Som den fremste av de folkevalgte i kommunen må ordføreren ved sin måte å være på, være et eksempel for andre. Dette gjelder både vanlig folkeskikk og moralsk vandel.»
Kanskje Busterud rett og slett skulle gått i kurs hos Lillehammers ordfører? For halvannet år siden var Ingunn Trosholmen på NRK og sa at det er viktig at vi hegner om ytringsfrihetsrommet i samfunnet. Det er viktig med folk som utfordrer meningene våre og tør å stille kritiske spørsmål. «Sarromaa får oss til å tenke annerledes. Det må vi tåle», sa Trosholmen på TV.
Men kanskje mener Busterud at ytringsfrihet er bra bare så lenge man mener akkurat det samme som ham? Altså, at Hamar-skolen er best og alle gjør en fabelaktig jobb og er rett og slett vidunderlig dyktige?
Busterud kan gjerne ramse opp alle parameterne Hamar-skolen liksom er best på. Det forandrer likevel ikke virkeligheten i klasserommet. Det hjelper ikke med fysisk aktivitet, høy trivsel eller grunnskolepoeng når elever ikke kan lese og skrive. Og hvis Busterud hadde lest min svarkronikk, hadde han sett at jeg kom med konkrete forslag til forbedringer.
Jeg håper at Hamars neste ordfører scorer betraktelig lavere på arroganse og markant høyere på ytringsfrihet enn den sittende ordføreren.
Dessverre må hun ha Busterud som syvende far i huset i fire år til.