Fredag den 16. juni var jeg på konsert i Hamardomen. ”Mestermøte i Mjøskainta” ble konserten kalt.

Gjennom et langt liv har jeg vært på mange konserter både i inn- og utland og lyttet til verdensberømte orkestre, dirigenter og solister, konserter som har gitt meg mange store opplevelser.

Men konserten i Hamardomen denne fredagskvelden var noe av det beste jeg noensinne har opplevd, med strålende solister, et fremragende orkester og en flott dirigent. Det var virkelig et minne for livet. Dagen etter var det en mindre konsert (en såkalt resitalkonsert) i aulaen på Domkirkeodden, også en gnistrende god konsert.

Begge konsertene var en del av programmet til årets Kirsten Flagstad Festival, en festival som under sin daglige leder Bernt Ola Volungholen viste seg å bli en dundrende suksess med kjempehøy kvalitet og høye besøkstall.

Men vår lokale avis valgte stort sett å overse det meste av det som skjedde under denne festivalen. Det var litt forhåndsomtale og det ble riktignok en helside til slutt.

Denne omtalen tok utgangspunkt i et av de mindre seriøse (men visstnok morsomme) innslagene i festivalen ,”Flagstad på Bar”, og inneholdt også et intervju med Bernt Ola Volungholen. Det var det hele.

Hamar Arbeiderblads svært magre dekning av Kirsten Flagstad Festivalen står i grell kontrast til de siste dagenes overdådige og omfattende omtale av diverse utendørskonserter, der avisens glorete førstesidebilde av konserten ved Vikingeskipet får stå som et slags høydepunkt (eller lavpunkt).

For denne leseren har denne svært ulike dekningen av disse konsertbegivenhetene ført til et spørsmål om det er verdt å holde en avis som så til de grader underkjenner sentrale lokale kulturbegivenheter.

Er grunnen at avisens redaktør (og journalister) tror dette er finkultur forbeholdt de få, og de få er stort sett gamlinger med grått hår?